Bryggeeieren i Bergen vant strandsoneslaget i Høyesterett

Kommunepolitikernes kamp mot ulovlige tiltak i strandsonen har vært en betent juridisk og politisk sak i mange år. Bergen kommune er én av mange kommuner som har lagt store ressurser i å kartlegge og følge opp inngrep som opp gjennom tiårene er gjort på private tomter.

Målet er å beskytte natur og fri ferdsel.

Gjennomgangen Bergen kommune gjorde, fant potensielt ulovlige forhold på rundt halvparten av 2800 undersøkte eiendommer. Én av disse rundt 1400 sakene er siden blitt en prinsippsak, som kan få stor betydning for en lang rekke tilsvarende kartlegginger langs norskekysten, både på Vestlandet, Sørlandet og i Oslofjorden.

Mange gamle saker

Prinsippsaken, som Høyesterett avgjorde onsdag, handler om en 74 kvm stor brygge fra 70-tallet. Kommunen mener den skulle vært byggemeldt, og derfor er satt opp ulovlig. Nåværende eier, som kjøpte eiendommen tidlig på 2000-tallet, har fått pålegg om riving og varsel om tvangsmulkt. Eieren bestrider vedtaket, og vant i april i år frem i Gulating lagmannsrett.

Staten har anket til Høyesterett, og kjernen i striden har vært hva som ligger i begrepet «varig konstruksjon». Dette var nemlig ordlyden i byggeloven som gjaldt mellom 1965 til 1986.

Dette var to tiår der det ble gjort enormt mange inngrep i strandsonen. Og alle «varige konstruksjoner» skulle vært byggemeldt.

– Skoleeksempel

Bryggen i den aktuelle saken er 74 kvm stor, hviler på 11 betongpåler festet i grunnfjell, og har stått der minst siden 1978. Mange vil kanskje mene at snaut 50 år på betong virker temmelig varig konstruert, men bryggeeieren – nå med støtte fra Høyesterett – mener ikke det.

Begrunnelsen er at den daværende byggeloven ramset opp en rekke eksempler på «varige konstruksjoner». Disse eksemplene var «kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg, andre varige konstruksjoner og anlegg og masseuttak ut over husbehov» som eksempler. Selve bestemmelsen kan du lese her.

Høyesterett mener uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» må tolkes i lys av de eksemplene som er nevnt i lovteksten, og skriver:

«Den valgte lovgivningsteknikken med å regne opp eksempler før det angis en generell kategori, taler etter min mening for at det må ses hen til eksemplene ved fastleggelsen av omfanget av meldeplikten. Bestemmelsen var da også et lærebokeksempel på at ord og uttrykk kan måtte tolkes innskrenkende på grunn av den språklige sammenhengen, jf. Torstein Eckhoff, Rettskildelære, 2. utgave 1987 side 102.»

– Krevende situasjon

Førstvoterende mener lovens formål og sammenhengen med eksemplene tilsier at at brygger som kun var beregnet til privat bruk for den eiendommen den ga atkomst til, og som ikke avvek fra normal størrelse og karakter for slike brygger, ikke var omfattet av meldeplikten.

«Størrelsen av brygga synes å ha sammenheng med at det er grunt der brygga står. Ved fjære vil derfor store deler av brygga befinne seg på land, og brygga må følgelig gå såpass langt ut i sjøen for å nå ut til dypt vann. Den framstår ut fra dette ikke som vesentlig større enn hva som naturlig utgjør en atkomstbrygge for denne eiendommen, og det er da heller ikke opplysninger om at den ble benyttet av andre. Jeg kan ikke se at verken hensyn til sikkerhet eller til trafikk mv. kommer inn med særlig tyngde. Det er ikke gjort større terrenginngrep, og det er heller ikke særlige estetiske hensyn som gjør seg gjeldende. Brygga ligger nær nabogrensa, men i et område der lignende brygger ligger tett.

Samlet sett er jeg kommet til at det ikke var meldeplikt for brygga på det tidspunktet brygga ble oppført.»

Da staten valgte å anke dommen i vår, skrev departementet i en pressemelding av lagmannsrettens avgjørelse skapte en «uavklart og krevjande situasjon for kommunane si behandling av eldre saker om ulovleg bygging i strandsona».

Dommen finner du her.