Beige er det nye grønne

Foto: Shutterstock

ESG trenger en makeover. Mye tyder på at beige kan være fargen å gå for.

Dette er en kommentar

På alle ESG-seminarer og møter man går på for tiden, kommer det alltid spørsmål om hva man skal gjøre med økende «pushback mot ESG».

Med dette menes gjerne en økende skepsis til grønne merkelapper og kriterier innenfor finans.

Samtidig får USA snart en ny president som ikke akkurat går i bresjen for det grønne skiftet, og flere statsledere glimrer med sitt fravær på klimatoppmøtet COP29 som starter i Aserbajdsjan denne uken.

Det er ingen tvil om at den grønne euforien som herjet under pandemien, er over.

Investorer hiver seg ikke lenger over alt som har noe grønt i navnet. Det skulle bare mangle. Nylig kom også Finanstilsynet med nye retningslinjer for markedsføring av grønne fond.

Vi trengte en opprydning, noen som tørket opp etter grønnvaskingen.

Nå er vi i neste fase. En ting er rapporteringsreglene som kommer som en tsunami fra EU.

Men hva med investorer som fortsatt ønsker å gjøre en forskjell med sine investeringer, og tjene penger?

«Pushback» handler ikke om at investorene ikke lenger ønsker å redde verden.

Når ESG møter motstand handler det på mange måter om hva man skal kalle den finansielle analysen som tar hensyn til alle tenkelige forhold innenfor miljø- og sosiale forhold.

Noen mener man ikke trenger å kalle det noe som helst, fordi vanlig finansiell analyse uansett alltid skal ta hensyn til alle tenkelige risikoer som påvirker selskapet i fremtiden.

Om selskapets forretningsmodell står i fare på grunn av flom og oversvømmelser om 15 år, ja så skal det med i analysen, uavhengig om den har en grønn merkelapp eller ikke.

Finansprofessor Aswath Damodaran, kjent som «ESG-dødaren», mener også at klimaendringer er det store eksistensielle problemet i verden i dag, men kritiserer ESG som begrep.

Lindsay Hooper og Paul Gilding som jobber på University of Cambridge Institute for Sustainability Leadership, har skrevet en rapport med tittelen Survival of the Fittest: From ESG to Competitive Sustainability. Forfatterne har også skrevet om dette i Financial Times, under den litt mer tabloide tittelen ESG is dead. Long live ESG.

Artikkelforfatterne argumenterer for at ESG frem til å nå har ligget som et ekstra lag rundt de tradisjonelle forretningsmodellene, og så lenge det er sånn, får man ikke adressert elefanten i rommet – motsetningsforholdet mellom lønnsomhet og bærekraft.

Så lenge markedet foretrekker kortsiktig gevinster fremfor langsiktig robusthet, vil selskapene fortsette å skade planeten, ifølge forfatterne. De mener videre at vi trenger en kritisk masse av næringslivet som kan sette press på myndighetene for å gjøre mer.

Det må bli økonomisk fristende å fase ut aktiviteter som ikke er bærekraftige.

Sjeføkonom Marcus Svedberg i svenske Folksam var tidligere i høst gjest hos DNBs fornybarseminar, og har tidligere argumentert for transisjonsalfa. Det er et dårlig oversatt fra engelsk, men betyr at det ligger merverdi i endringen i selskapene. Når du gjør et selskap bedre og mer konkurransedyktig, så blir det også mer verdt.

Om endringen innebærer å gjøre selskapet grønnere og mer bærekraftig, så oppnår man to ting: Man bidrar til det grønne skiftet og man tjener penger fordi man øker verdien på selskapet man eier.

Der man tidligere har måttet gi fra seg noe avkastning ved å investere mørkegrønt, kan man i stedet investere i det Svedberg kaller et beige selskap og være med på ferden når det blir lysegrønt. Man kan også investere i såkalte enablers, eller selskaper som tjener penger på andre selskapers ferd fra beige til grønt.

Det er uansett ingen grunn til å ta dette som et signal om å kjøpe alt som ikke er grønt.

Et grunnleggende krav i disse dager bør være å forholde seg til selskaper med konkrete og målbare grønne ambisjoner, og tilhørende investeringsplaner for å nå disse.

Den grønne jakten fortsetter, men skal man ha avkastning gjelder det kanskje å lete i fargenyansene rundt.