Barna våre fortjener bedre forbilder

3 months ago 38

TRINE LUNDEN-PEDERSEN

Mor

I en skuff ligger det et bilde av en fjorten år gammel jente. Hun titter inn i kameraet med lyseblå øyne og et alvorlig uttrykk i ansiktet.

Jenta på bildet er meg.

Jeg er født med crouzon syndrom, en tilstand som kjennetegnes ved at noen av skallebena har vokst sammen for tidlig.

Om ikke man fra før av er usikker nok på seg selv i en forvirret tenåringskropp, er man i hvert fall det i et liv med et annerledes utseende.

Sosiale medier proppes av jakten på perfeksjonisme mens alt vi i «vår båt» noensinne ønsker oss er ofte bare å se det vi definerer som normal ut.

Vi gjennomgår flere inngrep for å få bedre luftveier, for å slippe hverdagen med tracheostomi, for å kunne spise normalt og for å forhindre skader på øynene - alt for å leve et optimalt og funksjonelt liv.

Senere kommer store operasjoner som endrer utseendet i stor grad.

Flere av oss har også hatt og må til tider ha oppfølging av psykisk helse fordi endringer av utseende fra tid til annen oppleves som svært vanskelig, for noen traumatisk.

Er det én ting jeg innser mer og mer, så er det hvor takknemlig jeg er for at fjorten år gamle meg ikke levde med det enorme utseendefokuset dagens unge må håndtere.

Alt jeg ønsket meg var bare å se «normal» ut, slippe å skille meg ut i mengden, slippe å bli hvisket om, pekt på og noen ganger ledd av.

Hvis jeg i tillegg skulle vokst opp i et samfunn hvor implantater, fillers, botox, neonhvite tenner og andre større og mer drastiske inngrep for å se mest mulig instavennlig ut florerte, hadde alt føltes veldig mye tyngre.

Dessverre er dette realiteten i 2024.

Det florerer av velkjente unge damer som poserer sosiale medier rundt med flere plastiske operasjoner enn de klarer å holde tellingen på. Som nærmest reklamerer og gjør dette til en normalitet for de som kommer etter.

Og attpåtil brukes det timer på flere ulike filtre og retusjering av bildene før de endelig kan legges ut.

Jeg skjemmes over hva min datter på fjorten år skal vokse opp i og at disse damene (og for så vidt noen mannfolk også) går rundt under «forbilder» for våre håpefulle.

Hva tenker du?Synes du plastisk kirurgi er for normalisert?aJa, absolutt.bJeg vet ikke helt.cNei, jeg synes ikke det snakkes så mye om.

Jeg har flere ganger hørt unge damer, knapt bikket 30 år, snakke varmt om botox og fillers, som om det skulle vært brød og melk i dagligvaren.

De snakker om å jevne ut et par linjer som de oppdaget i speilet da de rynket panna, fylle ut og fylle på det ene og det andre.

Jeg jobber iherdig for å holde munn mens det nærmest koker innvendig.

Kanskje ikke helt uten grunn.

De siste par årene har jeg vært gjennom større og mindre operasjoner for å bedre funksjoner, med særdeles uheldige komplikasjoner, som igjen påvirker selvtilliten på grunn av store endringer av utseendet.

Dette kun til et eksempel for hva flere av oss med et sjeldent syndrom og annerledes utseende må gjennomgå over mange år, noen gjennom store deler av livet.

Og da føles det ekstra vondt og provoserende at mennesker med et helt «vanlig» utseende endrer på det - og påvirker andre til å gjøre det samme.

Mange tenåringer møter daglig en verden hvor det snart er blitt like vanlig å fikse på utseendet om man er misfornøyd med noe, som å bytte ut nye sokker og truser.

Mens noen atter ei gang må legge seg på operasjonsbordet på grunn av helsen, legger andre seg ned for å fikse det utseendemessige - nærmest med livestory på og mobilen i selfiemodus!

Og så sender de ut signalet om at: «Kan jeg, kan du. Se så lett det er, se så ufarlig det er, se så mye penere du blir».

Hva om disse kvinnene hadde vendt blikket innover og funnet andre verdier å fokusere på, ikke minst forsøke å være et forbilde for de som kommer etter?

Satt på spissen: Hva om en av disse får et barn med et annerledes utseende mens de selv fikser og justerer på utseendet sitt?

Hva skal de si til barna sine som ikke kommer til å ligne dem? «Din nese er fin, men jeg måtte fikse min»?

Mens jeg skriver dette kjenner jeg på en stolthet over at mine barn får vokse opp med en mamma som lever med et annerledes utseende.

Jeg kan fortsatt kjenne på usikkerhet, men synes likevel det er viktig at barna mine får se det fine med annerledeshet.

Jeg jobber beinhardt med det selv akkurat nå, i en alder hvor jeg nærmer meg de gyldne 40, tallet hvor man oftest hører de fleste finner seg selv og visstnok aldri har vært så trygg i sin egen identitet som da.

Jeg vil gi mine barn verdier som hjelper dem i å være trygge nok i seg selv, gi dem styrke til å stå i driten som livet serverer dem, og til å styre unna og scrolle forbi galskapens «forbilder» som florerer der ute.

Kampen for å styrke våre kjære barn til å bli trygge nok i seg selv og sine egne verdier har aldri noensinne vært viktigere.