Anmeldelse: «Velgjort monster­film med effektive effekter»

Monstre under vann har fascinert oss gjennom store deler av filmhistorien.

«The Beast from 20,000 Fathoms», «It Came from Beneath the Sea», «Creature from the Black Lagoon», «Leviathan», «Deep Star Six» og «The Meg» er bare noen eksempler.

Regissør Pål Øies «Kraken» bygger på den gamle myten om et enormt blekksprutlignende sjømonster, også sett i noen av «Pirates of the Caribbean»-filmene.

Denne gangen foregår handlingen i Sognefjorden, som ikke bare gir dramatikken en gjenkjennbar ramme for et norsk publikum, men gir også filmen et naturlig vakkert uttrykk.

«Kraken» har et stramt manus med enkle konflikter og ukompliserte beskrivelser, og kunne med fordel hatt litt større ambisjoner.

Men i all hovedsak er dette likevel en velgjort monsterfilm med effektive effekter og en jevnt stigende spenningskurve.

Lokker noe stort til overflaten

Inngangen på historien speiler James Camerons «The Abyss» når marinbiologen Johanne (Sara Khorami) motvillig må dra tilbake til maritime omgivelser i Vangsnes på Vestlandet.

Et oppdrettsanlegg i Sognefjorden bruker hennes egen oppfinnelse, en sonisk innretning for avlusing av laks.

Johanne blir nå sendt dit for å overvåke driften, styrt av Erik (Mikkel Bratt Silset) og Georg (Jon Erik Myre).

Samtidig er anleggets eier, Avaldsnes (Øyvind Brandtzæg), i ferd med å dra i land en lukrativ avtale med japanske interessenter.

Hans politikone Henriette (Ingvild Holthe Bygdnes) etterforsker mystiske hendelser i fjorden.

Datteren Maria (Jenny Evensen) og to andre miljøaktivister (Steinar Klouman Hallert og Filip Bargee Ramberg) planlegger en aksjon mot oppdrettsanlegget.

Så skal det vise seg at den soniske avlusingen lokker noe stort fra fjordens dyp til overflaten.

Venter med å vise

Pål Øie («Villmark», «Skjult») har brukt samme strategi i «Kraken» som kjente skrekkfilmer som «Haisommer» og «Alien».

Dess lenger man venter med å vise frem monsteret, jo bedre. Og gir man korte og diffuse glimt, kan publikums fantasi gjøre resten av jobben.

Dette har fungert før, og gjør det igjen her. Antydningens kunst skaper et godt spenningsnivå opp mot den bokstavelig talt store avsløringen.

Fotograf Sjur Aarthun, som også er kreditert som co-regissør og klipper, har filmet «Kraken» i et superbredt format som virkelig fanger inn den majestetiske naturen.

Filmen er innspilt i blant annet Aurland, Matre og Kaupanger. Store deler av filmen er også innspilt i Finland, uten at man merker noen forskjell.

Gode effekter blandes sømløst inn i de flotte bildene, godt støttet av Roy Westads spenningsoppbyggende musikk og det omsluttende lyddesignet til Hugo Ekornes og Joakim Væhle Bjerknæs.

Ubenyttet potensial

Filmen blir imidlertid for snau når det gjelder personkarakteristikker.

Det er mange figurer å forholde seg til, men de flinke skuespillerne har minimalt med armslag til å gjøre mer enn det aller nødvendigste med rollene sine.

Man kan blant annet ane at det er mer mellom Johanne og Erik enn filmen forteller.

Her ligger det et ubenyttet potensial til en større spennvidde på dramatikken, som i for eksempel forholdet mellom Lindsay og Bud i før nevnte «The Abyss».

Jeg skulle gjerne hatt flere grunner til å bry meg mer om dem.

Sara Khorami («Ingenting å le av», «Heksejakt», «Hvis ingen går i fella», «Troll 2») og Mikkel Bratt Silset («Hodejegerne», «Beforeigners», «Vikingane», «Valkyrien») fungerer likevel godt nok etter forutsetningene som handlekraftige figurer med både tvil, frykt og heltemot.

Det er med på å gjøre «Kraken» til en potent monsterfilm med noen mektige høydepunkter. Den har også en konklusjon med både selvfølgeligheter og overraskelser.