Alkoholskader oppstår raskere enn tidligere antatt, men det nytter å snakke om det

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Det kan ha god effekt at leger snakker med pasientene om risikofylt drikking, viser ny, norsk studie.

Alkoholskader oppstår raskere enn tidligere antatt. Bruk av alkohol medfører helserisiko, selv når forbruket er innenfor anbefalte internasjonale standarder. 

Helsegevinstene ved å redusere alkoholforbruket fra 3 til 1-2 enheter i uken, kan være betydelige.

– Bedre kunnskap om helsefarene ved alkohol og økt bevissthet om egne alkoholvaner er viktig for å kunne forebygge.

Hvor villige er vi til å endre forbruket vårt?

Det sier Maria Seferowicz, doktorgradsstudent ved Universitetet i Oslo og lege ved Lovisenberg diakonale sykehus. 

Maria Seferowicz har undersøkt pasienters vilje til å redusere eget alkoholforbruk. (Foto: Thomas Barstad Eckhoff)

Hun har forsket på endringsviljen blant pasienter til å redusere eget alkoholforbruk.

En sykehusinnleggelse kan være en gyllen anledning til å adressere en persons alkoholvaner. 

På sykehuset er pasientene både er i en tillitssituasjon med helsepersonell, samtidig som de er i en situasjon som omhandler helse generelt.

– Det har lenge vært et pålegg om å kartlegge rusbruk ved sykehusopphold. Det er et verktøy for å forebygge rusrelaterte helseskader. Foreløpig har ikke dette blitt satt i system, sier Seferowicz.

Legen har en viktig rolle

Studien til Seferowicz og hennes kollegaer er gjennomført ved de tre sykehusene Lovisenberg diakonale sykehus, St. Olavs hospital og Ullevål sykehus.

I alt 888 pasienter deltok. Dette var kvinner og menn i ulike aldre.

Forskerne kartla først pasientenes alkoholvaner, fulgt opp av en blodprøve. De kategoriserte pasientene i grupper for lavt, økt eller høyt forbruk. 

Deretter målte de endringsvilje blant pasienter med et regelmessig alkoholinntak. 

Metoden de brukt var en såkalt SOC-analyse. Denne analysen måler endringsvilje i tre stadier: Ikke tenkt på endring ennå. Tenker på å gjøre endring. I gang med å endre vanene.

– At leger snakker med pasienter om alkoholbruk er viktig, men det gjøres i liten grad, sier Seferowicz. 

Hva med legenes egne alkoholvaner?

Hun tror at noe av utfordringen ligger i helsepersonell, og særlig legers, egne alkoholvaner.

Hun forteller at leger ofte tar utgangspunkt i sitt eget drikkemønster når de vurderer pasienters alkoholkonsum.

Og forskning viser at leger vurderer risikoen ved alkohol ut fra hvor mye de selv drikker, legger hun til.

– Dette kan være noe av grunnen til at det er vanskelig å snakke med pasientene om alkoholvaner, sier Seferowicz.

Hensikten med studien var å sjekke om det nytter å snakke om alkoholvaner med pasienten, om pasienten ønsker å endre seg. Og det nytter, viser resultatene. 

Særlig er endringsviljen høy hos de med et mulig risikofylt forbruk.

– Budskapet vårt er at det finnes endringsvilje blant de som har et potensielt risikofylt alkoholforbruk. Det er et forbruk som kan være skadelig i et langtidsperspektiv, sier Seferowicz.

Er det så farlig, da?

Personer med økt risiko er de som drikker mellom 3-6 enheter i uken. En enhet er, ifølge nettsidene til avogtil.no, en 33 centiliter flaske pils på 4,5 prosent alkohol eller et lite glass vin på 12 prosent

– Drikker du 1-2 alkoholenheter i uken er risikoen for å dø av alkoholrelaterte skader 1-1000. Dersom inntaket ligger på mellom 3-6 enheter i uken øker risikoen for å dø av alkoholrelaterte skader til 1 av 100. Det er en ganske betydelig risikoendring, sier Seferowicz.

Forskeren understreker at dette er kunnskap hun savner i den generelle samfunnsdebatten om alkoholforbruk og livskvalitet.

– Mange tenker gjerne, er det så farlig da? At det å unne seg gir økt livskvalitet. Folk kjenner seg ikke nødvendigvis igjen når de havner i risikosonen. Bevisstgjøring av egne alkoholvaner er effekten vi er ute etter, forteller hun.

Er du i mellomgruppen?

Gruppen som drikker med økt risiko utgjorde 54 prosent av studiedeltakerne. Av studiedeltakerne som svarte at de er i gang med endring, utgjorde de med økt risiko 60 prosent. Av gruppen som vurderte endring utgjorde de 35 prosent.

Studien viser at det er viktig å nå denne mellomgruppen for å best mulig kunne forebygge alkoholrelaterte helseskader. 

Tidligere studier på samme tema har bare brukt to kategorier for å vurdere en persons alkoholforbruk – problematisk og vanlig. Det som i hovedsak er nytt med denne studien er at kategoriseringen nettopp er delt i tre grupper.

– Jeg ble positivt overrasket over resultatene fra studien, sier forskeren. 

Hun trodde at de som drakk moderat kom til å ligge nærmere i endringsvilje til de som drikker lite, men de lå heller nærmere endringsviljen til de som har et høyrisikoforbruk. 

– Å identifisere pasienter som er i risikosonen kan ha større verdi enn tidligere antatt, særlig ettersom mange i denne gruppen ikke nødvendigvis er bevisst på hvor helseskadelig alkoholforbruket deres er, sier Seferowicz.

Kartleggingen er en del av en større studie, AlcoTail (OUS). Neste skritt for Seferowicz og kollegaene er å se hvordan de kan innføre mer metodisk prosedyrer for kartlegging av alkoholvaner.

Referanse: 

Maria Seferowicz mfl.: Unveiling stages of change among medical inpatients with an increased-risk alcohol consumption—a cross-sectional study. Alcohol and Alcoholism, 2026. Doi.org/10.1093/alcalc/agaf067