Alarmen er gått, det er alvor nå

Nok en sommer kan vi lese at «studentene svikter lærerutdanningene». Det blir nærmest fremstilt som om de skylder samfunnet å sette lektorutdanningen på førsteplass, etter å ha blitt eksponert for rekrutteringsstrategier som: «Å snakke opp læreryrket» eller «klappe for innsatsen». For ikke å glemme: «Tapetserte busskur med (kleine) slogans om hvor viktig læreryrket er» signert et desperat markedsføringskontor – limt til busskuret med offentlige midler. Søkertallene taler vel for seg. Markedsføringskampanjene virker ikke, de biter ikke på noen.

Søkertallene til lærerutdanningene stuper i hele landet. Streiker avsluttes på stadig tynnere grunnlag, og «rømmelærer» er blitt et begrep på folkemunne.

Det utspiller seg en varslet skolepolitisk tragedie i Norge, og det har ikke manglet på advarsler og varslere.

Få, enkle og billige svar på de mange ulike problemstillingene i skolen er feil medisin. På resepten får vi: Holdningskampanjer, lavere krav til fag og så klart favoritten: Utvalg. Ingenting er så helbredende som et ansvarsfraskrivende utvalg.

I de siste årene har media flommet over av samfunnsengasjerte som gir uttrykk for at de reelle utfordringene i skolen ikke blir adressert.

Når krisebegrepet tas i bruk og alarmen går, er det ikke tid for flere utvalg. Det er tid for modige valg. Det er tid for å lytte til løsninger fra grasrota og bremse reformkåtskapen. Kanskje er det på tide å skifte fokus til de lavthengende fruktene i skolegården.

Hvorfor stuper søkertallene til læreryrket? Jeg undres om svarene allerede kan være så tilgjengelig og kjent, at et nytt utvalg blir overflødig? Her er noen lavthengende frukter/årsaker:

1. Lavere status for kunnskap/skole og en stadig økende usikkerhet for yrkets fremtid: Utfordret av en stadig mer kompleks tilgang til informasjon, særlig drevet av teknologisk utvikling slik som kunstig intelligens (KI) og manglende regulering av slik teknologi. Hvorfor velge et studium, rettet mot et yrke, med en usikker fremtid?
2. Lønnstapere: Et utall rapporter, statistikk og utredninger gir grunnlag for å hevde at lærere, og særlig lektorene (5 års utdanning eller mer), har vært lønnstapere mot sammenlignbare jobbalternativer i samfunnet. Unge vurderer nøye sin egen fremtid og mulighetene en konkurransedyktig lønn vil gi dem. Hvorfor velge en fremtid med færre (økonomiske) muligheter?
3. Arbeidstid og arbeidsforhold: Lærere jobber mye, det er ikke unikt, men lønn og tid veier ikke lenger opp for stadig flere pålagte ansvarsområder, forventninger og lovpålegg i skolehverdagen. De viktigste ressursene i skolen er under press. Hvorfor velge et arbeidsforhold som i økende grad belastes med samfunnets problemer, hvor det samtidig ikke gis tid til å lykkes?
4. Frihet og autonomi: Etter gjentatte reformer de siste tiårene har skolen gått i retning av å bli en servicestasjon, fremfor en utdanningsinstitusjon. Dette har fått mange følger for lærerrollen, elevrollen og hvilke frihetsgrader læreren har for å skape et klassemiljø preget av personlig engasjement og pedagogisk overbevisning (les autonomi). Hvorfor velge et yrke hvor friheten til å bestemme over egen hverdag og yrkesutøvelse reguleres i økende grad?
5. Uforutsigbarhet og kulturkrig: Et stadig økende konfliktnivå i skolen vedrørende 9A paragrafen(e), et klasserom som i stadig større grad er blitt en uforutsigbar slagmark for samfunnets polariserte kulturkrig og uheldige konsekvenser av et reformgilde i flere tiår har bidratt til å gjøre skolen til en uforutsigbar arbeidsplass hvor friheten til å mene, ytre og handle etter egen samvittighet har blitt vanskeligere. Dette har de unge fått med seg, bare se til resultatet av forrige skolevalg (les kommunevalget 2022). Hvorfor velge en arbeidssituasjon hvor du hver dag må bære dine personlige overbevisninger under arbeidsuniformen i frykt for å bli kansellert, tvunget til stillhet eller i verste fall: Varslet på, etterforsket, mistrodd, siktet, tiltalt eller dømt for å gjøre det du mente var rett?

De fem ovennevnte «fruktene» representerer aktuelle årsaker til rapporterte utfordringer i skolen.

Skal man klare å snu trenden i søkertall til lærerutdanningene og frafallet av erfarne lektorer i skolen bør man kanskje se nærmere på disse.

Dersom den negative trenden i skolen skal snu, trenger vi modige politikere. Politikere som tør å ta riktige valg til tross for redselen og risikoen for at valgene kan skape misnøye hos velgerne, få blest i media eller motstand internt.

Alt tyder på at strategien som er ført så langt, og valgene som er tatt de siste 10–20 årene har bidratt til situasjonen vi er i: Lave søkertall, økende lærermangel og krisestemning i fagforeningene.

Det er på tide å lytte, erkjenne eget ansvar for å snu den negative utviklingen og vise nødvendig handlekraft.

Den norske fellesskolens fremtid står på spill. Valget 2025 er rett rundt hjørnet. Vi, velgerne dømmer dere ikke for hva dere en gang sa og lovet oss, men hva dere en gang gjennomførte og sto for. Vi dømmer dere også for hva dere «tier i hjel» og hva dere mangler mot til å gjennomføre.

Start med de lavthengende fruktene i skolegården.