Advarer mot farlig parasitt på Svalbard: Lav spredning, men høy smittefare

En ny rapport viser at revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis) fortsatt er etablert på Svalbard, til tross for lav utbredelse blant fjellrev.

Østmarkmusa er en svartelistet art på Svalbard som ønskes fjernet siden den ikke hører naturlig hjemme i faunaen, og fordi den er mellomvert for en parasitt som kan utgjøre fare for mennesker. (Foto: Nigel G. Yoccoz)

Undersøkelsene som rapporten bygger på viser at parasitten er påvist i 4,4 prosent av 700 analyserte avføringsprøver fra fjellrev som ble fangstet, altså fanget eller jaktet, mellom 2009 og 2023. 

Fra disse revene ble 380 tarmer undersøkt i mer detalj. Det var stor variasjon i hvor mange parasitter som ble funnet. Det varierte fra 9 til over 80.000 parasitter i tarmen.

Mens noen vil kvitte seg med østmarkmusa, nyter fjellreven godt av dens inntog på Svalbard. Og det er der hele problemet starter. (Foto: Geir Gotaas / Norsk Polarinstitutt)

Fjellrev er hovedvert – østmarkmus er mellomvert

Parasitten, som kan gi alvorlig sykdom hos mennesker, ble først påvist i østmarkmus på Svalbard i 1999. Parasitten har siden fått fotfeste på øygruppa med fjellrev som hovedvert og østmarkmus som mellomvert.

Rapporten, som er et samarbeid mellom Veterinærinstituttet og Norsk Polarinstitutt, oppsummerer funn fra tre overvåkings- og forskningsprosjekter.

– Målet har vært å kartlegge forekomst og smitterisiko av parasitten blant fjellrev, smågnagere og hunder på Svalbard, forteller forsker og medforfatter Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt.

Forskerne Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt og Rolf Anker Ims fra UiT Norges arktiske universitet under utsetting av kameraer som skal overvåke østmarkmus på Svalbard. (Foto: Anne Kibsgaard / Norsk Polarinstitutt)

Slipper ut egg via revens avføring

Den fire millimeter lange parasitten er festet i tarmen hos fjellrev. Derfra slipper den ut egg, som kommer ut i naturen via revens avføring. Eggene fester seg deretter på planter, som i neste runde spises av mus, og slik får nye rever i seg parasitten når disse musene fanges og spises.

Parasitten utvikler seg i leveren hos musa, og danner store cyster der. 

– Hvis andre dyr, som hund eller fjellrev, spiser en mus med parasitten i leveren, vil parasitten utvikle seg til voksne individer i tarmsystemet. Derette vil parasittegg komme ut sammen med avføringen deres, forklarer Fuglei.

Østmarkmus med levercyster forårsaket av parasitten Echinococcus multilocularis. (Foto: Nigel Yoccoz)

Alvorlige leverskader 

Mennesker kan bli smitta av parasitten på tre måter: ved at de får i seg egg ved kontakt med avføring fra hund eller rev, ved å drikke vann som inneholder egg eller via sopp og bær som har parasittegg på seg. 

På Svalbard finnes det noe sopp, og bare få kjente tilfeller med funn av bær. 

Parasitten kan ikke smitte mellom mennesker, og heller ikke fra mus eller fra musenes avføring.

Men mennesker kan ta musenes plass i dette systemet av parasitt og vertskap, og parasitten kan danne cyster i leveren som tilsvarer dem man ser i mus.

– Disse er vanskelige å bli kvitt og kan gi alvorlige leverskader. Det tar 10–15 år før sykdommen utvikler seg hos mennesker, og den kan til slutt være dødelig om den ikke behandles, sier Fuglei.

Kart som viser utbredelsen av dvergbendelormparasitten på Svalbard. (Kart: Veterinærinstituttet)

Mange tusen parasitter i en tarm 

I undersøkelsene ble parasitten påvist i rev fra de fleste fangstområdene for rev på Svalbard.

Men smitterisikoen vurderes som høyest i området rundt den nå nedlagte russiske gruvebyen Grumant og Fuglefjella. Her er tettheten av østmarkmus høyest og det er mange fjellrev.

Smittespredningen i bebodde områder som Longyearbyen er lav, fordi det der er lav tetthet av både mus og fjellrev.

– Høye tettheter av både hovedvert og mellomvert er det viktigste kriteriet for at parasitten skal øke i forekomst. Dette gir igjen en potensiell fare for smitte til mennesker, sier Fuglei.

I rapporten kommer det fram at hvis østmarkmusbestanden etablerer seg nærmere områder med tettere befolkning, vil sjansen for overføring av parasitten til hunder, og muligens mennesker, øke. (Foto: Nigel G. Yoccoz)

En farlig blindpassasjer

Østmarkmusa hører ikke naturlig til på Svalbard. Den ble første gang oppdaget i Grumant, og det anslås at den kom nordover som blindpassasjer på skip en gang på starten av 1900-tallet. 

Mest sannsynlig kom den med båter som fraktet høy som dyrefôr fra Russland til Svalbard under kulldriften i Grumant.

Musene livnærte seg på gress og urter i de frodige gressbakkene under fuglefjellene ved Grumant. Den klarte seg videre nettopp på grunn av denne frodige guano-gjødslede vegetasjonen.

Etter hvert som gruvedriften avtok og menneskene forlot stedet på 1960-tallet, ble østmarkmusa værende igjen. Den har til nå hatt en begrenset utbredelse.

Små spor i snøen, løpeganger, avbeitet gress og avføring vitner om at østmarkmus er i nærheta. (Foto: Stig Onarheim)

Sprer seg til nye leveområder 

I dag er Grumant fortsatt kjerneområdet for østmarkmusene. Som følge av klimaoppvarmingen de siste årene er de derimot i ferd med å spre seg til nye områder på Svalbard.

Norsk Polarinstitutt og observasjonssystemet COAT har etablert et overvåkingssystem som følger med på når og hvor musene sprer og etablerer seg. Overvåkingen har fanget opp at musene har etablert seg på et helt nytt område; Hatten og Diabas i Sassenfjorden på Svalbard, forteller Fuglei. 

– Musene døde ut igjen, men dette er måten spredning skjer på, ved at de koloniserer nye områder, dør ut, men kommer tilbake over tid. 

Fortsatt overvåkning av dvergbendelmark i fjellrev og østmarkmus vil være avgjørende for å sikre at denne parasitten ikke blir en større trussel i fremtiden. (Foto: Christelle Guesnon / Norsk Polarinstitutt)

Ikke påvist i hundeskit i Longyearbyen 

Siden østmarkmus er introdusert av mennesker til Svalbard, er den risikovurdert og listet i Artsdatabankens fremmedartsliste for Svalbard.

De fleste hundeeiere på Svalbard rapporterer at de behandler hundene sine med et parasittmiddel to ganger i året. Dette vurderes som tilfredsstillende med dagens smittesituasjon. 

For fotturer med hund i områder med høy forekomst av parasitt, mus og rev som kan gi høy smitterisiko, som Grumant og Fuglefjella, anbefales månedlig behandling.

Undersøkelsene viser at parasitten ikke er påvist i hundeskit i Longyearbyen.

Men det betyr ikke at risikoen for smitte til hunder er frafalt.

– Ingen funn av parasitten blant mus og hunder tolkes som et resultat av lav tetthet av østmarkmus og fjellrev i Longyearbyen, forklarer Fuglei.

Musefeller er delt ut til innbyggere i Longyearbyen med oppfordring om at fangsten legges i zargokasser, slik at forskere kan undersøke musene for parasitten. (Foto: Stein Tore Pedersen / Norsk Polarinstitutt)

Musa nyter godt av varmere klima 

De siste tiårene har klimaet på Svalbard blitt varmere med mildere og våtere vintrer. Våren kommer tidligere, og somrene varer lengre. Økende temperatur setter fart i planteveksten, og østmarkmusa nyter godt av frodigere vegetasjon. 

Gode dager for østmarkmus, og særlig med spredning til nye leveområder, øker sjansen for at flere fjellrev spiser mus som kan gi økt spredning av parasitten.

– Selv om utbredelsen av parasitten er lav, utgjør den en potensiell helserisiko for mennesker fordi smittede rever kan spre store mengder parasittegg, sier Fuglei.

Forskerne bak rapporten peker på behovet for et permanent overvåkningsprogram med langtidsscreening av fjellrev for parasitten. Parallelt gir overvåkning i regi av COAT viktig innsikt i hva som skjer i grupper av fjellrev og mus. 

Referanse:

Rebecca Davidson mfl.: Echinococcus multilocularis in Svalbard 2009-2023. VI report. Veterinærinstituttet, 2025.