Vold mot omsorgsgiver er vold mot barn

Det som fremdeles er for dårlig opplyst, er omfanget av skade for barnet når volden skjer mot omsorgsgiver, skriver innleggforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen Meek, NTB

Barna kan raskt bli usynlige når volden ikke direkte og fysisk rammer dem selv.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

De siste månedene har den offentlige debatten hatt økt fokus på partnerdrap og partnervold. Dette er svært viktig å belyse. Det jeg likevel savner, er en stemme til dem som lider mest i partnervoldssaker – nemlig barna.

Vi vet at i de fleste partnervolds- og partnerdrapssaker er barn involvert. Barna kan raskt bli usynlige når volden ikke direkte og fysisk rammer dem selv.

Vi har fått en bedre og bredere forståelse av vold som fenomen og hvor skadelig direkte vold kan være, særlig for de minste barna.

Det har også vært mer fokus på at konflikter mellom foreldre kan bidra til dårligere psykisk helse i et livsløpsperspektiv.

Men det som fremdeles er for dårlig opplyst, er omfanget av skade for barnet når volden skjer mot omsorgsgiver.

Dere skal få et fiktivt eksempel som er typisk for det vi ser som helsepersonell i møte med barn som har fortalt om vold.

Undervektig og ustelt

Vi møter «Knut», en sju år gammel gutt, etter tilrettelagt avhør på Statens barnehus. «Knut» har fortalt en lærer om vold mot mor, og saken er meldt videre til politiet. På Statens barnehus kan ansvarlig jurist be om en rettsmedisinsk undersøkelse, og det er i den forbindelse vi kommer i kontakt med «Knut».

I avhøret forteller «Knut» om en nylig voldsepisode hvor han gikk mellom foreldrene i et forsøk på å stoppe volden. Barnelege og sykepleier som gjennomfører den rettsmedisinske undersøkelsen, finner ikke fysiske merker eller sår som passer med volden som er beskrevet. Men de finner en litt undervektig gutt, ustelt, med karies og som er mye plaget med hodepine og magesmerter.

I tillegg har han store områder på kroppen med ubehandlet eksem. «Knut» forteller også om bekymringer for moren og lillesøster på åtte måneder. Saken henlegges og overføres til barnevernstjenesten. Vi treffer aldri lillesøster fordi det ikke er opplysninger om direkte vold mot henne.

Ville systemene forholdt seg annerledes til «Knut» og familien dersom vi fant ferske fysiske skader på «Knut»? Jeg tror svaret på dette for ofte er ja.

Utsettes for vold

Systemene som er satt til å beskytte barn som «Knut», er etter min oppfatning for opptatt av om barnet selv har opplevd fysisk vold, og om barna selv klarer å fortelle om det i avhør. Men for «Knut» er vold mot moren også vold mot ham selv og lillesøster, og videre potensielt svært skadelig for deres videre utvikling.

Det er ikke i hovedsak den direkte fysiske volden som skader barn på lang sikt. Det er fraværet av alt det de ikke får for å kunne utvikle seg, det de taper av gode erfaringer, og all tiden og kapasiteten som går til å kompensere.

Derfor mener jeg at det ikke bør være den fysiske volden mot barn som blir førende for videre tiltak, men hva barn som «Knut» og lillesøsteren trenger for å gjenopprette trygghet og sunn utvikling.

Knut er ikke «vitne til vold» eller «lever med høykonflikt». Han utsettes for vold. En form for vold som krever tiltak både fra politiet, barnevern og helsevesenet.