«Virkelig ikke noe feelgood-univers»

Historien om Frida Orupabo er ganske oppsikts­vekkende:

På noen få år gikk hun fra å være en ung sosial­arbeider i Sarpsborg som lagde instagram-kollasjer på fritiden, til å bli en av Norges mest etterspurte samtids­kunstnere med en strålende inter­nasjonal karriere.

I 2017 ble hun ut av det blå spurt om å stille ut på det prestisje­tunge Serpentine Gallery i London.

Siden har det bare gått slag i slag.

Hun har hatt separat­utstillinger på blant annet Bonniers Konsthall i Stockholm og representert Norge både på São Paulo- og Venezia­biennalen.

I disse dager fyller hun salene i Astrup Fearnley Museet i Oslo.

Liker du å dra på kunstutstillinger? Da bør du få med deg mine anbefalinger her:

Ikke noe feelgood-univers

Jeg så arbeidene hennes første gang på Giardini i Venezia i 2019. Siden har jeg bare sett ett enkelt verk her og der, men aldri en omfattende utstilling.

På vei mot Tjuvholmen gleder jeg meg til å få et bedre over­blikk over dette bejublede kunstner­skapet. Og kanskje finne svar på hva som egentlig er hemmeligheten bak brak­suksessen.

Er disse vegg­kollasjene faktisk så spennende som hennes renommé skulle tilsi?

I utstillingen «On Lies, Secrets and Silence» er det mye for blikket å gripe fatt i.

Her foldes Orupabos kunstner­skap ut i full bredde med kollasjer, filmverk og skulpturer. Dette er virkelig ikke noe feelgood-univers.

I sine kollasjer undersøker hun opplevelsen av kroppslighet, kjønn og etnisitet. Med ulike bilde­brokker hentet fra forskjellige kilder skaper hun verk som utforsker kroppens sårbarhet.

Hva det betyr å være en kropp i verden som både er bærer av, og gjenstand for drifter og begjær? Og hva betyr det at denne kroppen er svart?

Dette er svært interessante spørsmål, og jeg liker virkelig idé­universet til Orupabo. Det er fascinerende og ubehagelig.

Jeg synes imidlertid litt for ofte at den form­messige artikuleringen ikke er sterk nok til å formidle de kraftfulle fortellingene.

Tidvis faller uttrykkene fra hverandre, og ofte opplever jeg sammen­stillingen av bilder som lite spennings­fylt eller rett og slett uforståelig.

Mye kunne vært skrelt vekk

Mitt inntrykk er at Orupabo skaper for mye og for fort.

Jeg tror nok hun med hell kunne investert med tid og fokus i det enkelte verk, for slik å dyrke frem et mer poengtert og uttrykks­sterkt form­språk.

Men de gangene Orupabo treffer blink, er det virkelig mektig.

Som i fotografiet av et kvinne­ansikt der en hunde­skikkelse er tegnet ovenpå. Her er det et fint visuelt spill, med kontraster mellom lys og mørke. Det ene øyet er skjult, men det andre stirrer mot oss med en vill desperat frykt.

Her klarer hun å forvandle materialet til en sammen­hengende helhet, og hunden deler inn flaten på en interessant måte.

I flere av de beste kollasjene hennes blir bildene hun fletter sammen til lag på lag med ubekvemme fortellinger, der mørke under­strømmer liksom syder under overflaten, som fortrengte sider av virkeligheten.

I utstillingen kunne nok kuratoren ha gjort et langt strengere utvalg.

Når en kunstner har gjort en slik komet­karriere som Orupabo, sløves gjerne det kritiske blikket, og alt som legges på bordet møtes med jubel.

I dette tilfellet mener jeg at man burde skrelt vekk nokså mye, slik at de sterkeste verkene kunne kommet enda bedre til sin rett.