Historien om Frida Orupabo er ganske oppsiktsvekkende:
På noen få år gikk hun fra å være en ung sosialarbeider i Sarpsborg som lagde instagram-kollasjer på fritiden, til å bli en av Norges mest etterspurte samtidskunstnere med en strålende internasjonal karriere.
KOMETKARRIERE: Frida Orupabo (født i Sarpsborg i 1986) har i løpet av kort tid etablert seg som en av Norges mest anerkjente samtidskunstnere.
Foto: Pirje Mykkänen / Finnish National GalleryI 2017 ble hun ut av det blå spurt om å stille ut på det prestisjetunge Serpentine Gallery i London.
Siden har det bare gått slag i slag.
Hun har hatt separatutstillinger på blant annet Bonniers Konsthall i Stockholm og representert Norge både på São Paulo- og Veneziabiennalen.
I disse dager fyller hun salene i Astrup Fearnley Museet i Oslo.
Liker du å dra på kunstutstillinger? Da bør du få med deg mine anbefalinger her:
Ikke noe feelgood-univers
Jeg så arbeidene hennes første gang på Giardini i Venezia i 2019. Siden har jeg bare sett ett enkelt verk her og der, men aldri en omfattende utstilling.
På vei mot Tjuvholmen gleder jeg meg til å få et bedre overblikk over dette bejublede kunstnerskapet. Og kanskje finne svar på hva som egentlig er hemmeligheten bak braksuksessen.
Er disse veggkollasjene faktisk så spennende som hennes renommé skulle tilsi?
SELVSTENDIG: En dame som viser puppene, vil tradisjonelt sett oppfattes som et begjærsobjekt. Det som er flott med dette uttrykket, er at tross den bare overkroppen opplever vi henne som sterk og selvstendig, og som en handlekraftig person i verden. Kanskje handler det om den selvsikre posituren?
Foto: Christian Øen / Astrup Fearnley MuseetI utstillingen «On Lies, Secrets and Silence» er det mye for blikket å gripe fatt i.
Her foldes Orupabos kunstnerskap ut i full bredde med kollasjer, filmverk og skulpturer. Dette er virkelig ikke noe feelgood-univers.
I sine kollasjer undersøker hun opplevelsen av kroppslighet, kjønn og etnisitet. Med ulike bildebrokker hentet fra forskjellige kilder skaper hun verk som utforsker kroppens sårbarhet.
Hva det betyr å være en kropp i verden som både er bærer av, og gjenstand for drifter og begjær? Og hva betyr det at denne kroppen er svart?
«White Happiness» (2024) og «Lead by the Nose» (2024). Sistnevnte leder oss inn i foruroligende kosmos. Vi ser pornografiske bilder med barnetegninger oppå. Ideen er sterk, koblingen mellom det barnslige og det pornografiske vekker et sterkt ubehag.
«Big Girl» (2024). Jeg liker papirdukkeestetikken hennes med de fragmenterte kroppene. Jeg skulle ønsker de mest uttrykksfulle verkene kunne komme bedre til sin rett.
«Big Girl» (2024). Jeg liker papirdukkeestetikken hennes med de fragmenterte kroppene. Jeg skulle ønsker de mest uttrykksfulle verkene kunne komme bedre til sin rett.
«Hangers» (2024). Dette synes jeg også har en kraft. Her henger svarte ansikter på kleshengere og viser mennesker som er som klær. Det er en sterk liknelse. Våre roller er som drakter vi ikler oss. Huden og hudfargen er en mektig identitetsmarkør.
Dette er svært interessante spørsmål, og jeg liker virkelig idéuniverset til Orupabo. Det er fascinerende og ubehagelig.
Jeg synes imidlertid litt for ofte at den formmessige artikuleringen ikke er sterk nok til å formidle de kraftfulle fortellingene.
Tidvis faller uttrykkene fra hverandre, og ofte opplever jeg sammenstillingen av bilder som lite spenningsfylt eller rett og slett uforståelig.
TOMME UTRYKK: Opplevelsen av rommet blir ikke så samlet og helhetlig. Her faller ting litt fra hverandre. Og alt det som ikke fungerer så godt visuelt, tar fokus fra det som har et større uttrykkspotensial.
Foto: CHRISTIAN OEENMye kunne vært skrelt vekk
Mitt inntrykk er at Orupabo skaper for mye og for fort.
Jeg tror nok hun med hell kunne investert med tid og fokus i det enkelte verk, for slik å dyrke frem et mer poengtert og uttrykkssterkt formspråk.
Men de gangene Orupabo treffer blink, er det virkelig mektig.
Som i fotografiet av et kvinneansikt der en hundeskikkelse er tegnet ovenpå. Her er det et fint visuelt spill, med kontraster mellom lys og mørke. Det ene øyet er skjult, men det andre stirrer mot oss med en vill desperat frykt.
SPENNINGSFYLT ELEMENT: Både ansiktet med hundeskikkelsen og angstuttrykket til høyre har en uttrykkskraft. Kollasjen til venstre faller litt fra hverandre. Jeg liker imidlertid den høyhælte støvletten som et farlig og spenningsfylt element som danner et fokuspunkt i uttrykket.
Foto: Christian Øen / Astrup Fearnley MuseetHer klarer hun å forvandle materialet til en sammenhengende helhet, og hunden deler inn flaten på en interessant måte.
I flere av de beste kollasjene hennes blir bildene hun fletter sammen til lag på lag med ubekvemme fortellinger, der mørke understrømmer liksom syder under overflaten, som fortrengte sider av virkeligheten.
I utstillingen kunne nok kuratoren ha gjort et langt strengere utvalg.
ENKEL TVIST: En mørk hund på lys bakgrunn. Hva skal jeg med det? Den har en sigarett i munnen, men det blir vel kanskje en litt enkel tvist?
MAKTBLIKKET: Her er det trykket et uskarpt, men kraftfullt fotografi av øyne. Man spør seg: Hva former hvordan vi ser verden? Her blir vi også sett mens vi ser. Orupabo tematiserer maktblikket, og uttrykket har en interessant arkitektonisk kvalitet.
SLAPT FORMUTRYKK: Hånden er et sterkt maktsymbol, men her klarer ikke Orupabo å sette elementene ordentlig i spill opp mot hverandre eller mot noe annet. Det blir et litt slapt formuttrykk; kun et par hansker som henger der.
Når en kunstner har gjort en slik kometkarriere som Orupabo, sløves gjerne det kritiske blikket, og alt som legges på bordet møtes med jubel.
I dette tilfellet mener jeg at man burde skrelt vekk nokså mye, slik at de sterkeste verkene kunne kommet enda bedre til sin rett.
Publisert 04.03.2025, kl. 06.00