Vilhelm Krag og ”Indre Agder”

Her om dagen var det Vilhelm Krag-selskapets tur til å underholde, og stedet var Kilden – et sted som dikteren utvilsomt ville ha vært aldeles henrykt over! I den anledning skulle undertegnede få si noen ord, men, som det ofte kan bli, den tida, den tida – en har så mye mer på hjertet:

For hvor mente så Krag at det Sørlandet han ville ha, befant seg? Var det kun ei kyststripe, fra Gamle Hellesund til Ny-Hellesund – eller mente han den fra Lillesand til Mandal? Ingenlunde! Det skulle jo være en ny ”Landsdel”, det er det ordet han bruker i ”Morgenbladet” søndag 16. mars 1902. En kunne vel knapt tenke seg at han ville få gjennomslag for noe slikt? Vel er de nevnte kyststripene ”en del av landet”, men en ”Landsdel”? Nei.

I dåpsartikkelen fra Kvanneid i Høvåg forteller han om ”en umaadelig Storm som gikk over hele Sørlandet” den 14. januar samme år. Han beretter så om en modig eldre mann som gikk opp på loftet for ”at tyngde”, slik at om mulig taket ikke skulle røskes av i uværet. Og dermed bringer han videre den dramatiske hendelsen da ”50 Husebygninger” ble ødelagte i stormen, ja visst – på Sørlandet det også. Dette var selvsagt noe han hadde fra avisene – jf. Fædrelandsvennen 21. og 23. januar samme år – der det går fram at dramatikken fant sted aller øverst i Froland, på Risdal, på høyde med Byglandsfjorden, og hendelsen om ”de 50” var samtidig, beviselig i Åseral.

Det ”Sørlandets Museum” han ville stifte, skulle ha sin fremste ”Kulturfrembringelse” i ”Bygdestuerne og Bygninger fra Sætersdalen, ..”. (..) For ”Sørlandet falder i tre forskjellige Dele, hver har sit Særpreg og sine Eiendommeligheder: Tre Kultursamfund grændser opimod hinanden: Skjærgaarden, Byen og Fjeldbygden.” (Kristianssands Dagblad 27. juni 1903.) I alle fall var ”Den mest interessante dalen på hele Sørlandet ubetinget Setesdalen” (min overs: Krag i Süddeutsche Monatshefte, januar 1916). Det ”Folkemusæum for Sætersdal og Agdesiden” han lanserte i Christianssands Tidende 29. november 1901, hadde han snart kalt for ”Sørlandets Musæum”.

Sørlandet var ”et vældig land! Som svulmer i en mægtig Bue fra Østland til Vestland. Et vældig Land! Fra Holmerne dersør til Høifjeldet langt, lagt der oppe.” (”Stavanger turistforenings årbok” 1922). For ”Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi ikke have Sørlandet?” (”Verdens Gang 17. mai 1903.)

Og da han til stavangernes vrede foreslo at det godt og for lengst innarbeidede navnet ”Vestlandsbanen” fra tidlig på 1880-tallet heller burde hete ”Sørlandsbanen”, var begrunnelsen at den ”kommer til at løbe som en mægtig Blodaare tværs gjennem Landsdelens indre” – at denne Jernbane som fra sin første til sin sidste Station løber over Sørlandets Jord og har til Opgave at bringe nyt Liv og Rørelse netop til Sørlandets Bygder og Byer ..” (”Morgenbladet” 29. januar 1910; dette ble godkjent av Stortinget 28. mai 1913 med 83 av 123 representanter, dvs 2/3 flertall.)

Hva mer kunne noen ønske: Navnet på landsdelen var dermed knesatt av selveste Stortinget, så kom ikke her! (Geografi, mindre en følelse!)

Og: Gjett to ganger om hvem som foreslo (?), men i alle fall og allerede i 1917 agiterte sterkt for utbygging av Sira/Kvina-anlegget? Jo, poeten og naturverneren Vilhelm Krag! Men: ”Hvad det er for mig, saare vigtigt, det er at reguleringen kan ske uden at ødelægge dyrket mark eller værdifuld skov.” (..) ”Lad Sørlandet faa lov at faa det [anlegget],” skrev han. Krag, som ikke kunne fordra norskamerikanere – han sa faktisk i Tidens Tegn at mens Europa foredlet menneskene, så forsimplet Amerika dem; imidlertid observerte han at mange av beste i de vanskelige tider som var, dro over dammen for å søke arbeid! Dette store anlegget Sira/Kvina ville ”blive centrum for en kolossal Virksomhed, rundt om i bygderne vil der reise sig svære bedrifter, som vil give arbeid til tusener af mennesker, og selv i fattigstuerne vil man mærke den nye tid, naar elektrisk lys og varme holder sit indtog i dem”. (Tidens Tegn, 26. mai).

Så, ”hvor er så det Sørlandet ditt henne,” kunne noen folk si, ”hvor langt går det innover i landet?” ”Jo”, sa Krag, som ble lei av maset: ”Sørlandet går så langt innover i landet, som det tar en bonde å holde seks flasker Rhinsk vin kalde, når de fraktes på en kjerre en varm sommerdag.” God dag mann, økseskaft: Dermed slapp han flere spørsmål om det: Dumme spørsmål, slik han opplevde det, kunne besvares med dumme svar.

Sluttelig var det jo et fromt ønske at den gode Krag, landsdelens og byens store sønn og velgjører, ”Århundrets sørlending”, også snart kan komme seg innover i landet, fra sitt underlige diaspora på Lagmannsholmen og opp dit han hører hjemme – i Kvadraturen!