Vil du ha mannen din i live, får du vær så god å føde!

Naboen min, som har fått et tredje barn, kan nå uten frykt passere kontrollposten han må forbi for å komme seg på jobb, skriver Igor Bondar. Bildet viser en annen kontrollpost i Kyiv. Foto: Vadim Ghirda, AP/NTB

Uviljen til å gå i krigen i Ukraina avføder de mest fantastiske fluktmetoder.

Hver tredje unge ukrainer ville gjerne ha reist ut av landet, ifølge en spørreundersøkelse gjort i Ukraina. Noen av grunnene til dette ønsket er lav inntekt, arbeidsledighet og boligmangel for dem som er midlertidig fordrevet. Kvinners argumenter for å reise ut er faktorer som sikkerhet og muligheter for barna deres, for menn er det utsikter til selvrealisering.

Kan passere kontrollposten

Men det viktigste er selvfølgelig den militære mobiliseringen. Den gjør at folk forsøker å rømme fra Ukraina. Den beste måten å unngå mobilisering på er å få et tredje barn – slik naboen min har gjort. Han kan nå uten frykt passere kontrollposten han må forbi for å komme seg på jobb. Som flerbarnsfar har han rett til fordeler, og nå blir han ikke sendt i krigen.

Konas mening teller som regel ikke stort. Vil du ha mannen din i live, får du vær så god å føde!

Det kan se ut som om man lover å vedta en fredsplan ganske snart som liksom skal få Russland til å slutte å strø bomber og raketter over Ukraina. Spørsmålet om europeiske styrker skal føres inn i Ukraina, er en sak mellom Frankrike og Storbritannia. Folk rømmer fra Ukraina uansett, akkurat som man gjorde fra Sovjetunionen. Det er sikkert.

Fluktmetodene er forskjellige, men årsakene er de samme. Tidligere kalte man det å «forråde fedrelandet», men nå blir hjemlandet det landet som ikke dreper. For å oppnå det må man gjerne selge seg – det er slik de tenker, de som rømmer.

Ingen rømmer fra paradis

Det var ulike måter å rømme på før også, både i det virkelige liv, på film og i litteraturen. Russlands leder Aleksandr Kerenskij, som falt i unåde, rømte i kvinneklær. Hovedpersonen Ostap Bender i romanen «Gullkalven» flyktet i en stor pelsfrakk.

En sovjetisk jente i rød badedrakt hoppet fra et passasjerskip ved kysten av Australia og ble et frihetssymbol for hele verden. Men det var ikke i sensasjonsoppslag i avisene, bare i virkeligheten var det mye enklere. Antagelig fordi dette var «fredstid», skjønt Sovjetunionen førte krig til støtte for diktatorregimer i mange land.

Krigen i Afghanistan var en av dem. Sovjeterne kjente hverken til krigene eller flyktningene, for de levde i et informasjonsvakuum bak jernteppet.

Det var ikke krig, for man hørte ikke om den, og de vestlige radiostasjonene som sendte nyheter om krigene, ble jammet av KGBKGBKGB var i årene 1954–1991 en sovjetisk regjeringskomité med ansvar for blant annet indre sikkerhet, grensevakter, spionasje og kontraspionasje. Kilde: Store norske leksikon. Rømlinger «fantes ikke», man kunne jo ikke rømme fra det kommunistiske «paradis». KGB hentet folks barn og sendte dem i krigen i Afghanistan, mens foreldrene ikke ante noe. Brevene barna sendte hjem, så ut som de kom fra de asiatiske republikkene i Sovjetunionen.

Ikke noen lek, men en skjebne

En kamerat som var en lovende fotballspiller, kom hjem fra Afghanistan-krigen som krøpling med et istykkerskutt bein. Han drømte ikke lenger om fotball. Han var glad for at han var i live. Ingen andre enn foreldrene hans og jeg visste grunnen til skaden, så han levde resten av sitt liv med denne bitterheten i sjelen.

Det var kort sagt uutholdelig å leve i en slik form for «fred». Man døde mens man holdt seg i live. Jeg husker at jeg på den tiden kunne sitte på toget «Debaltsevo-Berlin» og i all hemmelighet håpe å sove meg forbi stasjonen som toget passerte i Kyiv og reise videre helt til Europa.

Det var forresten en kamerat av meg som gjorde det i 1990, en forfatter som rømte fra Russland til Vesten. Han satte seg på toget til Berlin og kom aldri tilbake. Vi var redde for vold, pogromer og den nye russiske virkeligheten som i dag har ført frem til krigen mot Ukraina. Jeg og vennene mine satt ofte og drakk øl og diskuterte for spøk mulighetene for å forsvinne fra Sovjetunionen ved et trylleslag.

Det var ikke mulig å komme seg vekk på annet vis. «Hva ville du ha gjort hvis du akkurat nå plutselig hadde befunnet deg i utlandet?» fleipet de.

«Jo, først ville jeg ha drukket opp ølen min», spøkte jeg tilbake. «Og så skulle jeg ha forsvunnet i mengden.» Alle lo hjertelig, selv om det egentlig ikke var det minste morsomt. For mange av oss var vår dissidentposisjon ikke noen lek, den var skjebne.

En trist spøk

I Ukraina i dag tenker de unge menneskene som unndrar seg mobilisering, annerledes. Det er ikke snakk om munter fantasering i vennekretsen, men reelle fakta i den ukrainske virkeligheten. Hundre tusener er drept i denne krigen, millioner har flyktet, og 20 prosent av vårt territorium er tapt. Det er dette som tvinger dem på flukt.

Uviljen til å gå i krigen avføder de mest fantastiske fluktmetoder. Ikke over isen til Finland som Ostap Bender, og ikke i en hangglider fra Karpatene, men under vann i våtdrakt eller på en luftmadrass over en elv om vinteren – det er vel ekstremt nok. Det er selvsagt en trist spøk, men alle disse forsøkene blir kalt bragder.

Uheldige rømlinger blir jo fakket.

De som lykkes med å komme seg over, kan takke enten lokal korrupsjon eller hemmelige ledsagere. Stadig avslører man kriminelle planer for å frakte unge menn ut av landet. Hvordan var det i tidligere tider, da ingen rømte noe sted, men problemene på en måte var de samme?

Svømte over den nattsvarte elven

I sin ungdom studerte faren min temmelig langt hjemmefra – fra den lille landsbyen der familien hans bodde etter å ha vært overflyttet fra hjembyen på grunn av forfølgelse.

Han kom hjem i helgene til moren og lillebroren. Faren deres, min bestefar, var på det tidspunktet på straffarbeid fordi han hadde deltatt i den ukrainske undergrunnsbevegelsen. Toget ankom ved midnatt, fergen over elven var stanset for natten, og fergemannen var langt inne i søvnen. Hva gjorde så denne unge studenten?

Han vekket ikke fergeskipperen, men svømte vanligvis over den nattsvarte elven, gjennom den sterke strømmen i Dnister. Med klesbylten i en oppstrakt arm svømte han med den andre. Det tok ikke lang tid før han var hjemme. Ingen hadde ventet ham så sent, og far datt rett og slett om kull i sengen og sovnet som en stein.

Han kjente bare gjennom søvnen at Rulitsj, den trofaste hunden hans, slikket sin herre på hånden...

Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng