Vi trenger en dødshjelpsdebatt i Norge, men den må basere seg på reelle fakta om døden

Vi trenger en levende dødshjelpsdebatt i Norge, der både fagfolk og befolkningen deltar, skriver Morten Horn. Foto: Shutterstock

Henrik Thune ønsker en debatt om dødshjelp i Norge, men skaper forvirring ved å skille for skarpt mellom eutanasi og assistert selvmord. Det er to sider av samme sak.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Henrik Thune skriver i en kronikk i Aftenposten 14. oktober sterkt og rørende om sønnen Tobias og hans ønske om dødshjelp kort tid før han døde. Men Thunes kronikk er ikke bare et personlig vitnesbyrd, han vil ta del i det politiske ordskiftet om legalisering av dødshjelp.

Han beskriver debatten som «uklar og springende», men er selv med på å spre forvirring gjennom misforståelser og uklar begrepsbruk. Han antyder at dødshjelp utøves i dag gjennom «aktiv bruk av morfinpumpe».

Skadelig myte

Dette er en skadelig myte som dessverre bidrar til at mange døende ikke får god nok smertelindring ved livets slutt. Fagfolk innenfor lindrende behandling er klare på at morfin i de doser som brukes ved livets slutt, ikke fremskynder døden. Tvert imot – en godt smertelindret pasient lever heller litt lenger.

I Nederland, eutanasiens foregangsland, frarådes bruk av morfin til dette fordi det ikke kan påregnes å føre til død.

Jeg vil ta tak i ett hovedargument hos Thune, nemlig at det skal være en vesensforskjell mellom eutanasi (legen gir pasienten en dødbringende injeksjon) og legeassistert selvmord (legen forskriver en resept på en dødelig dose som pasienten selv inntar).

Begge deler faller inn under det vi i Norge i dag omtaler som dødshjelp. Uttrykket «aktiv dødshjelp» er, i likhet med «passiv dødshjelp», forlatt. Uttrykket «livsavslutning» som eufemisme for assistert selvmord benyttes ikke av fagfolk.

Legens rolle er avgjørende

Det er sant at spørreundersøkelser tyder på at noen mener assistert selvmord er mer akseptabelt enn eutanasi. Men medisinsk, etisk og juridisk er de nærmest likestilt. Eutanasi, slik det særlig praktiseres i Nederland, innebærer at legen gir dødbringende injeksjoner som først medfører koma, så stanser åndedrettet.

Assistert selvmord, slik det praktiseres i Oregon, innebærer at legen skriver en resept på et barbiturat – en kraftig sovemedisin som lammer åndedrettet.

Dette må pasienten svelge selv – ofte med stor møye, fordi medisinen smaker vondt, og det er en risiko for å kaste den opp. Pasienter med svelglammelse (for eksempel ved ALS) kan heller ikke få den i seg. I Sveits, kjent fra reportasjer i norske medier, benyttes en mellomløsning: Legen gjør klar og henger opp infusjonen, og pasienten selv triller opp plasthjulet som starter infusjonen.

Felles for disse metodene er at legens rolle er avgjørende. Uten dødshjelperen, ingen dødshjelp. Felles er også at pasienten spiller en avgjørende rolle: Ved assistert selvmord å svelge giften eller åpne hjulet for infusjonen, ved eutanasi å bekrefte med et «ja» at man ønsker injeksjonen. Det kan virke smått – pasienten trenger kun å si «ja». Men rent nevrologisk er det å ytre et «ja» like krevende som å trille et hjul med tommelen.

Begge er aktive handlinger fra pasientens side, men ikke nok til å dø hvis ikke legen har lagt alt til rette.

Jobben, makten og byrden

Thune mener at legers rolle ved assistert selvmord vil være begrenset. Da undervurderer han legens rolle som forvalter av reseptblokken. Autoriserte leger har fått delegert fra staten retten til å forskrive kraftige medikamenter med potensielt dødelige bivirkninger. Hvis jeg forskriver et medikament beregnet til å ta pasientens liv, er det mitt ansvar. Pasienten har sin del av ansvaret, men det er jeg som står ansvarlig for hvordan mine resepter brukes.

I likhet med mange tilhengere av dødshjelp mener Thune at pasientens selvbestemmelse må stå i sentrum. Like fullt avgrenser han sin form for dødshjelp til «mentalt friske med uhelbredelig sykdom i livets siste fase».

En ting er hvorfor pasienter som ikke oppfyller disse kriteriene, ikke skal få råde over egen død. Allerede i dag er det mange som mener at for eksempel pasienter med demens bør få hjelp til å dø, selv om de mangler samtykkekompetanse.

Men for oss leger er det særlig her utfordringen med dødshjelp ligger: Vi vil få jobben – makten, byrden – med å avgjøre hvilke pasienter som er «mentalt friske» nok til å dø, hvem som har en «uhelbredelig sykdom» og hva som ligger i dette, og hva som utgjør «livets siste fase» der dødshjelp skal kunne gis.

Dårligere løsning

Rent teknisk er det forskjell på eutanasi og assistert selvmord. Det er derfor vi har to begreper for dette. Men de etiske utfordringene, sett fra pasientens og fra dødshjelperens ståsted, er like. En egen ulempe med assistert selvmord er at legen som har forskrevet giften, og som skal ta ansvar for at pasienten er kompetent og ikke utsatt for ytre press, ikke er til stede når giften senere inntas.

I mellomtiden kan pasienten ha mistet sin samtykkekompetanse eller opplevd press fra pårørende.

Om komplikasjoner oppstår, kan ikke legen gi medikamenter for å fullbyrde døden. Man mister oversikten over hva som skjer med ubrukt giftstoff hvis pasienten dør av naturlige årsaker. Derfor er assistert selvmord en dårligere løsning enn eutanasi – og forekommer nesten ikke i Nederland, som tillater begge deler.

Vi trenger en levende dødshjelpsdebatt i Norge, der både fagfolk og befolkningen deltar. Men den må basere seg på klar begrepsbruk og reelle fakta om døden.