– Vi kan lære å vise godhet

18 hours ago 2



Vi kan drives til ondskap av ulike grunner. Men vi kan også lære å utføre gode handlinger. Vise godhet.

Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad har skrevet denne teksten. Foto: Tore André Baardsen (arkivfoto)

Men hvordan vise godhet om man ikke er blitt møtt med godhet? Det er ikke lett å akte andre om en forakter seg selv. Det er ikke lett å tro en er verdsatt og verdig en plass innenfor om en blir holdt utenfor. Det er ikke lett å ha selvrespekt uten å ha blitt møtt med respekt, uten tilhørighet i en flokk som løfter menneskeverdet.

Hatet kommer fra et sted. Det kan lettere spire når mennesker dehumaniseres. Vi er ikke født onde.

Som Paul Leer-Salvesen sier i et intervju jeg hadde med ham for noen år siden:

«Jeg tror ikke det finnes mennesker som er onde fra naturens side. Det er her vi også kan finne håpet. Mennesker kan lære seg å bli gode. På samme måte som vi kan drives til onde handlinger, kan vi lære å utføre gode handlinger.»

Det er ikke nok å forby hat. Vi må inn til det finjusterte instrumentet i mennesket: lengselen etter å bli tatt imot. Høre til et sted der selv- verdet og likeverdet får rom. Stedet vi kan lære å utføre gode handlinger.

Vi trenger flere givere av godhet. Mennesker som inkluderer. Bygger fellesskap der mennesker får bidra med gullet i seg. Og kan være sårbare og mer synlige.

Der vi forsøker å forstå før vi fordømmer. Men vi trenger også å trene på når vi må sette livsfremmende grenser rundt alle godhetsgivere!

Spirer til hat kan noen ganger kveles av opplevelsen av å være sett, ha en plass, bety noe for flokken.

Det utfordrende er når noen finner tilhørighet i flokker uten gode verdier eller menneskesyn. Flokker som lager «de» og «vi» og gir noen rettigheter andre ikke skal få.

Det utfordrende er når noen mener de har gjort det rette ved å hate noen andre – ut fra ideologisk overbevisning. Dette er komplekst. Mennesker søker tilhørighet der den er å finne.

Det ekstra tankevekkende er når hjelpere som ikke vil slutte å se mennesket i mennesket, blir rammet av hat.

Selv når den gode hjelperen Tamima fryktet og var redd, stilte hun opp. Når godheten i oss ikke klarer å sette grenser selv, trenger vi hjelp av systemer og andre mennesker.

Vi må også lære om medmenneskelighetens livsfremmende grenser. Slik at vi ikke blir naive og selv går til grunne. Godheten er ikke blind. Den må se når grenser må settes, når varsler må bli tatt på alvor.

Jeg lyser fred over Tamima Nibras Juhars minne. Hun vil fortsette å lyse slik at vi kan finne veier som både ivaretar dem som vil vise omsorg og dem som ikke vil ta imot. Eller ikke tror seg verdige til å ta imot.

Vi må fortsette å kjempe på alle mulige måter, gjennom medmenneskelighet, inkludering, respekt og grensesetting. Slik at vi kan bidra til å forhindre at spirer av hat får vokse fram.

Alle er en del av vi-et. Alle kan inviteres inn i fellesskap bygd på menneskerettigheter – der alle er likeverdige og verdsatt, tross ulikheter.

Vi må sette grenser for ondskap. Aldri akseptere at noen holdes utenfor på grunn av religion, legning, kjønnsidentitet, kultur eller hudfarge. På et mer eksistensielt nivå, må vi se og elske mennesker fra de kommer til verden. Trene sammen fra barnehage til skole, studier og arbeid, på å utføre gode handlinger og å vise godhet. Dette er mulig.

Det begynner med hvem du er i møtet med andre i dag. Du kan trene på å vise godhet og sette livsfremmende grenser som bevarer menneskets verd. Deri ligger håpet.

Read Entire Article