Vi kan ikke la være å snakke om den galopperende elefanten, selv om LO ikke vil det

KOMMENTAR: Vi kan ikke la være å snakke om elefanten i rommet – sykelønnsordningen – selv om LO ikke vil det.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik (t.v.) og arbeids- og sosialminister Tonje Brenna (Ap) er, enn så lenge, uenige om å ta med sykelønnsordningen i diskusjonene om ny IA-avtale. Foto: Emilie Holtet / NTB

Utgiftene til sykepenger for lang- og korttidsfraværet er ventet å koste 64,2 milliarder kroner neste år, en økning på 8,2 milliarder kroner, ifølge regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025.

Tall fra SSB fra september viser at egenmeldt og legemeldt sykefravær var på 7,09 prosent. Det er det høyeste nivået på 15 år.

Etter 23 år med IA-avtaler (avtale for inkluderende arbeidsliv) har Norge verdens høyeste utgifter til sykefravær og uføretrygd, ifølge OECD.

Forhandlinger

Den gjeldende IA-avtalen varer til utgangen av desember. Derfor sitter regjeringen og partene i arbeidslivet – arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstagerorganisasjonene og staten – nå i forhandlinger om en eventuell ny IA-avtale som skal gjelde fra 1. januar 2025.

Og det er steile fronter, nettopp på grunn av det høye sykefraværet og sykelønnsordningen.

Mens NHO har sagt de vil trekke seg fra forhandlingene dersom man ikke ser nærmere på sykelønnsordningen, nekter LO å ta med sykelønnsordningen i forhandlingene.

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, KS og Spekter har i møtene bedt om en utredning av ulike modeller med sykelønn som etter hvert trappes ned fra 100 prosent lønn. Dette har arbeids- og sosialminister Tonje Brenna (Ap) ikke motsatt seg, fortalte kilder til TV 2.

Det har provosert LO, som har sendt et ultimatum:

«Det å sikre at sykelønnsordningen fortsatt er avtalefestet de neste fire årene er et absolutt krav fra oss», skrev fagforeningene LO, Unio, YS og Akademikerne i et felles brev til Brenna.

Press fra LO

Det er langt fra første gang LO legger kjepper i hjulene for endringer i sykelønnsordningen. I 2006 prøvde også daværende statsminister Jens Stoltenberg å endre denne.

Daværende LO-leder Gerd-Liv Valla truet med politisk streik dersom regjeringen rørte sykelønnsavtalen. Det endte med at LO fikk viljen sin.

I 2009 foreslo Stoltenberg igjen endringer i IA-avtalen, og at arbeidsgiverne skulle få et større ansvar for sykelønnen etter 16 dager. Da hadde Valla gått av som LO-leder, men hennes tidligere støttespillere krevde at forslagene måtte stoppes.

Det endte igjen med at ingenting ble endret.

Stoltenberg sa i en tale på Fagforbundets landsmøte høsten 2009 at fagforeningene måtte «erkjenne at økende sykefravær er et problem. Så ønsker vi en dialog om hvorfor sykefraværet øker så voldsomt nå, og hva vi kan gjøre for å redusere veksten».

Og dialog har det vært mye av, både før og etter dette. Men har det virkelig vært en erkjennelse av hva grunnen til det stadig økende sykefraværet skyldes?

Arbeidsmiljø?

Arnstein Mykletun, professor ved Institutt for samfunnsmedisin (UiT), seniorforsker (FHI) og forskningsleder ved Nordlandssykehuset, skrev i en kronikk i Aftenposten i august at hovedfokuset i AI-avtalene har vært at det høye sykefraværet i Norge er et resultat av skadelig arbeidsmiljø.

I sin argumentasjon for at det er arbeidsmiljøproblemer som er grunnen til det høye sykefraværet, har LO brukt en rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami), der 30 prosent av sykmeldte oppga forhold ved jobben som årsak til sykemelding.

Men samtidig kom Stami også med en rapport i 2023 som LO ikke har nevnt. Denne viser til resultatene fra den europeiske arbeidsmiljøundersøkelsen, som sier at norsk arbeidsliv har høyere kvalitet på arbeidsmiljøet enn i EU-landene.

Og ifølge Mykletun gir forskningen ikke grunnlag for å si at det er arbeidsmiljøet som er årsaken til det høye sykefraværet. Alt fokuset de siste 23 årene på arbeidsmiljøet har heller ikke gitt noen resultater i form av redusert sykefravær, tvert imot.

Da IA-avtalen ble forhandlet for første gang, ble det satt et mål om at sykefraværet skulle reduseres med 20 prosent. Dette har de klart i andre sammenlignbare land som også har hatt høyt sykefravær. Da har det ikke handlet om arbeidsmiljø. Forskjellen på disse landene og Norge er sykelønnsordningen.

Ifølge OECD bruker Norge fire ganger så mye penger på sykelønnsordningen som gjennomsnittet i de andre OECD-landene. De mener at dette kan reduseres mye gjennom økonomiske endringer for både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Men det forutsetter at alt legges på bordet i forhandlingene om ny IA-avtale, også sykelønnsordningen.

«Partene har i 23 år prioritert særinteresser over å faktisk nå målet om redusert sykefravær. Staten tar regningen. For arbeidsministre som ønsker å bli populære, har IA-avtalen vært en gavepakke. Delt politisk makt med partene betyr også delt ansvar for det høye sykefraværet», skrev Mykletun.

Elefanten

I det politiske Norge er det bare Venstre som har turt å ta i dette. De har i sitt program lagt inn forslaget fra Sysselsettingsutvalget om å kutte sykelønnen med 20 prosent etter seks måneders sykemelding, og heller forlenge sykelønnsperioden der det er nødvendig.

Høyre-leder Erna Solberg sa nylig at partiet vil verne sykelønnsordningen dersom de kommer til makten igjen etter valget neste år. Høyre vet at det å ta tak i elefanten i rommet ikke er en politisk vinnersak, samtidig som de vet at det er dette som skal til for å redusere de stadig økende offentlige utgiftene som spiser seg inn i andre prioriteringer på statsbudsjettene.

Med dette bakteppet er det heller tvilsomt om Tonje Brenna tør og klarer å stå løpet ut og stoppe den galopperende elefanten i rommet i møtet med makten fra LO. Det er det ingen, verken arbeidsministre eller statsministre, som har gjort før henne.

Men da er sannsynligheten stor for at økningen i sykefraværet, og de offentlige utgiftene, bare vil fortsette å øke.