«Vi er takknemlige for at vi er blitt berørt av Olaug, hennes generøsitet og gunst»

Vi har mistet vår briljante venninne, Olaug Elisabeth Birkeland. Elegant og klok, raus og morsom.

Olaug kom inn i våre liv en dag i august i 1981. Hun fikk oss på radaren den tredje dagen etter at vi hadde flyttet til Flekkefjord som førstegangsreisende journalister. Vi skulle drive Fædrelandsvennens distriktskontor i Vestfylket, både Kysten Lindesnes, Åna-Sira og småbylivet var oss helt ukjent.

Hun tok oss i sin favn, hun tok oss med hjem til sin lille familie – til Boyen og Espen og Jonas. Etter kort tid ble vi omsluttet av hennes store familie og sirkel av venner ikke bare fra Flekkefjord, men også Stavanger, Oslo og Oregon.

Olaugs evner som historieforteller og mangfoldige omgangskrets gjorde det lettere for oss ferske journalister å forstå Flekkefjords Hvem, Hva, Hvor.

Hvem hadde sosialkontroll fra Bedehusbenken i Parken? Og hvem var de som satt på Kirkegårdsmuren? Hva drev byens mange små bedrifter med? Hvor var den reelle beslutningsmakten i kommunen?

Takket være Olaug fikk vi gradvis en forståelse av byens intrikate, sosiale struktur som forskjellen mellom å gå travelt gjennom byen eller gå på byen for å slå av en prat.

Flere av Olaugs venner var eldre enn henne, noen av dem var tilknyttet til byens gamle kulturelle lederskikkelser slik som Morten og Jenny Ringaard på Sølyst, (tidligere Sørlandets realskole og gymnas), sosiolog brødrene Dan og Svein Olav Daatland, antropologen Cato Wadel og legen Knut Sand Bakken. Alle var regelmessige gjester i det nesten døgnåpne huset i Brogata 29. Det samme var formidable damer som Anne Lise Kleven og Betty Ann Rynning-Tønnesen. De åpnet dører til Flekkefjords gamle og nyere historie, som Klubben Esprit, hvis gamle klubbhus var nærmeste nabo til Olaug.

I tilfelle inngangsdøren til huset var låst, så visste alle at kjøkkendøren var åpen. Der vanket det folk til nærmest alle døgnets tider; sykepleiere, politi eller folk fra brannvakta på vei til og fra skift stakk gjerne innom, det samme gjorde tanter, onkler, fettere og kusiner.

Olaug opererte i sin egen tidssone. Hennes «offentlige dag» startet aldri før ved

11-tiden, da var hun ferdig trent, sminket, nystrøken og elegant antrukket. Slik møtte hun kundene i sin fotpleiesalong gjennom mer enn 40 år enten de var unge eller gamle. I de siste 20 årene er det stor sett byens eldste som har vært heldige å få fotpleie av Olaug, som også inkluderte sjelelig terapi i sin behandling. Den gode samtalen gjorde at kundene var ekstra lette på foten etter en time i hennes stol.

Etter hvert som Espen og Jonas ble større, ble Annette en del av familien i Brogata. Når huset føltes trangt om sommeren, søkte de alle ut til Kjeøya og til Hidra for lange heieturer ut mot havet.

Ved årtusenskiftet valgte Olaug og Boyen å skille lag. Han flyttet til Kristiansand, hun dro til Mandal, men før hun slo seg til ro der, bodde hun et par år på Birkelandsheia, på odelsgården hun hadde arvet av sin far.  Her fant hun ro og tid til å fortsette sine studier i antroposofi og kristendom.

Det var alltid engler i Olaugs nærhet. En kom med hummer, en annen med honning og en kom med traktor og gravemaskin da hun trengte det. Andre delte sine kunnskaper innen kunst og kultur, hun var aldri rådløs – det var alltid noen som kunne bistå henne når enten livet eller offentlig forvaltning gikk på tverke.

Den som hjalp Olaug fikk alltid tifold tilbake i form av latter og glede, gjerne kombinert med karbonadekaker eller fiskesuppe.

Det er ubegripelig at Olaug har forlatt oss nå når hun hadde fått tid og mulighet til å gjenskape havet og himmelens farger på sitt staffeli. På lerreter har hun gitt oss glimt av sin magiske verden og vi gledet oss til å oppdage mer av den. I stedet har Britt og Lise mistet sin storesøster, Svein og Jarle har ikke lenger en fargerik svigerinne. Annette og Erik, Jonas og Bergdis, Espen og Helene må bære arven og omsorgen videre etter sin unike mor og svigermor til de ti barnebarna som har hatt verdens beste bestemor.

Vi er takknemlige for at vi er blitt berørt av Olaug, hennes generøsitet og gunst.

Olaug sa alltid Fred med det, vi sier Fred med Olaug!

Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang