Vi er avhengige av utveksling med utlandet

Hadde han fått viljen sin hadde vi ikke hatt noe oljefond, og knapt noen oljeindustri. Den som ikke lærer av sine feil, er dømt til å gjenta dem. Det ville være synd om dagens Frp lykkes i å gjenta store feil de burde lært av, uten mulighet for å kunne korrigere seg i ettertid, som Hagen kunne.

Hvorfor? Glem detaljene. Det er det store bildet som teller:

Utbyggingen av vannkraft på Rjukan startet i 1907, med svensk og fransk kapital. Den norske stat hverken kunne eller ønsket å delta. Investeringene var enorme. Mellom 1905 og 1920 investerte Hydro tilsvarende 1,5 norske statsbudsjett. Det får dagens satsing på havvind til å fremstå ganske smått. Ny energiproduksjon koster. Men jammen har vannkraften gitt oss mye glede.

Nå hadde riktignok statsminister Gunnar Knudsen (V) allerede i 1892 sendt brev om vannkraftens muligheter til Stortinget, men ting tok tid da også.

Da Vemork i 1910 ble verdens største vannkraftverk, hadde Stortinget våknet, og loven om hjemfallsrett var vedtatt. Den sikret norsk vannkraft på norske hender. Loven var omstridt, noen hevdet den brøt med den private eiendomsretten. Gjett hvilken politisk ideologi de tilhørte? Heldigvis gikk det for dem som det gjorde med Carl I. Hagen 70 år senere, de tapte.

I 1900 ble Hammeren kraftstasjon i Maridalen i Oslo bygget. Det var en stor investering, og ved åpningen ble det erklært: «nå var byen sikret strøm for alle tider». I dag dekker årsproduksjonen under ett døgns forbruk. Allerede da undervurderte man fremtidens behov. Det er det fortsatt noen som gjør den dag i dag.

I tiårene som fulgte ble stadig mer vann lagt i rør, og det ble gjennomført utbygging av nett til hele landet. Strøm ble et konkurransefortrinn for norsk industri, og en selvfølge for folk flest.

Utover 50-tallet ble en utfordring med vannkraften stadig mer synlig: I fuktige år kunne vi produsere mer enn vi brukte, i tørre år produserte vi mindre enn behovet. I Trøndelag var det frykt for rasjonering i tørre år, samtidig som vann gikk rett på havet i fuktige.

Statsminister Einar Gerhardsen var en handlingens mann. Å bygge ut 100 pst. forsyningssikkerhet internt i Norge var altfor kostbart. Løsningen: Utvekslingskabler til Sverige, betalt av svenskene. Nå kunne vi selge overskuddskraft, og importere ved tørrår. Penger i statskassa og sikring mot rasjonering.

Datidens NVE var skeptiske, Per Borten (Sp) raste. I 1960 var det tørke i Trøndelag, Gerhardsen ble genierklært og NVE fikk det beviset de trengte. Siden har vi fått total 17 kabler til utlandet. De har alle samme dobbelfunksjon.

Kraftverkene hadde leveringsplikt, og strømprisen var politisk bestemt. Dette førte til forskjellige priser mellom fylker og nabokommuner.

I 1990 vedtok et bredt flertall på Stortinget den nye Energiloven. Loven endret energiverkene fra å være politisk styrt, til å være markedsorienterte. Frp stemte mot, de mente loven skulle vært enda mer profittorientert.

Siden høsten 2021 har ikke alle vært like glade i kablene. Men det betyr ikke at det er riktig å fjerne dem. De fyller fortsatt de to samme grunnleggende funksjonene, og vi har ikke infrastruktur til å klare oss uten.

Situasjonen i dag er ikke ulik den i 1960, men med motsatt fortegn. Langsiktig energipolitikk kan ikke formes av øyeblikket, for den skal helst dekke alle eventualiteter.

Fra januar 2022 fant regjeringen det nødvendig å sette inn tiltak mot ekstrem prissmitte fra Europa. Forutsetningen var at tiltakene ikke skulle endre den langsiktige energipolitikken, inkludert inngåtte avtaler. Norge har erstattet mye av energien som Putin leverte til Europa. Det hadde vært en lite solidarisk handling å ikke la vårt energioverskudd bidra i den mest krevende sikkerhetssituasjonen i Europa siden andre verdenskrig.

Løsningen ble en «strømstøtteordning» med prosentvis dekning av strømutgifter over en viss øre/kWh. Innretningen virker, og bør ikke fjernes før strømprisene er på et akseptabelt nivå. At innslagspunkt og størrelse er under debatt, skulle bare mangle. Diskusjonen rundt hvorvidt kabler skal reforhandles, likeså. Men vi må ikke miste de lange linjene av syne.

Selv med høye strømpriser på tredje året, har historien vist at langsiktighet er nødvendig for norsk energipolitikk, og at vi er avhengige av utveksling med utlandet. Det vi trenger er lange linjer også her. Hos politikere som jobber i takt for fremtidige løsninger som skal stå seg i enhver epoke. Handling for fremtidige generasjoner, ikke ord for et øyeblikks opphold i nyhetsbildet.

En del av løsningen, som aldri blir feil, er å produsere mer strøm. Vi kan ikke si som Oslo i 1900 og tro at vi er «sikret strøm for alle tider.»

La oss lære av historien, og ikke forsøke å gjenta feil.