Vesten får et stort problem dersom USA imploderer etter presidentvalget

Kan Donald Trump, uforutsigbar som han er, endre sin plan om en tøff linje overfor Kina til en myk, dersom han vinner? spør Helge Hveem. Bildet viser Trump sammen med Kinas president Xi Jinping. Foto: Susan Walsh, AP/NTB

Beijing oppfattes av stadig flere som en trussel.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det blåser en Kina-skeptisk vind over Vesten. Den øker med Kinas provoserende adferd i Sør-Kina-havet og overfor Taiwan. Beijing oppfattes av stadig flere som en trussel mot Vesten.

Sikkerhetshensynet preger handel, investeringer og teknologipolitikk. Samarbeid begrenses, varer og kunnskap stenges ute.

Kan Kina angripe Taiwan?

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) markerte under et nylig Kina-besøk at sikkerhetshensyn og menneskerettighetsbrudd ikke skal hindre handel og klimasamarbeid med landet. Jeg tror det er på tide å spørre: Vil en slik dobbel strategi faktisk bli mulig? Har Vesten en strategi som sikrer dette?

Donald Trump og hans ny-ny-konservative omkrets setter tonen, og Biden-administrasjonen må bevege seg mot den. Joe Biden vil forsvare Taiwan. Noe er retorikk, myntet på hjemmepublikum. Det er også tilløp til konfliktdempende diplomati.

Men vil Kina angripe Taiwan? Hvis Trump blir valgt igjen, vil han droppe å støtte Taiwan militært? Vil han heller ramme Kina hardt økonomisk, som skal være hans plan?

Fire spørsmål som må besvares

I så fall får vi kanskje kald krig, ikke varm, mellom Kina og Vesten. Det bringer verden nærmere dannelse av to globale blokker. Vil Vesten ønske å ende der?

Her er det fire spørsmål vi trenger kunnskapsbaserte, gjennomtenkte svar på.

• Hva om sikkerhetshensynet blir helt dominerende?

Natos Strategic Concept fra 2022 slår fast at Kina «utfordrer våre interesser, sikkerhet og verdier». Til tross for at Kina globalt ligger langt bak USA i antall baser og ikke har allianser som kan måle seg med Nato, er det lagt vekt på Kina som ikke bare regional, men global sikkerhetstrussel. Bak ligger landets økonomiske konkurransekraft, angrep på Vestens (USAs) hegemoni og geopolitiske rivalisering, sjømilitære markering og allianse med Vladimir Putins Russland.

Loven om eksportkontroll på såkalte flerbruksvarer (kan brukes både sivilt og militært) er nylig styrket, mye myntet på Kina. Importtoll på kinesiske elbiler i USA, EU og nå også Norge er vel «vanlig» proteksjonisme. Men når en norsk privatperson undersøker en kinesisk elbil som en mulig sikkerhetstrussel, ser vi et eksempel på at også folk flest kan se sikkerhetsproblemer overalt.

Nato-strategien blinker også ut Kina som spesielt aktivt med cyberangrep. Men som et særnummer av Journal of Peace Research viser er cyberkrig mye preget av spekulasjoner og for lite av kunnskap. Vi bør derfor vite mer om hva denne trusselen bygger på.

• Hva om avhengigheten er tosidig?

Vesten skal «av-risikere» de deler av handel og annet samkvem som defineres som avhengighet av Kina. Det er åpenbart noen gode begrunnelser bak dette. Kjente eksempler er «grønne» mineraler og viktige industrivarer.

Et bidrag innen statsvitenskapens fagfelt internasjonal politisk økonomi, spesielt av Robert O. Keohane og Joseph N. Nye, tar temaet videre. Globaliseringen av handel og investeringer skapte en omfattende gjensidig avhengighet mellom land – siden 1990-årene også mellom Kina og Vesten. Den betyr ikke nødvendigvis like fordeler eller lik evne til å bruke makt mot den andre parten.

Likevel har forholdet mellom de to utviklet seg fra skjevt – Kinas avhengighet av Vesten – til mer balansert. Mens amerikanske arbeidere i vippestater tapte på teknologieksporten til Kina, tjente forbrukerne på vareimporten derfra. USA har ikke som Norden et system som kompenserer taperne. Derfor startet handelskrigen.

Hva er situasjonen nå? En rapport fra det franske Centre d'Études Prospectives et d'Informations Internationales (CEPII, 2024) slår fast at Kina er mindre utsatt for maktbruk fra USA, EU og Japan enn disse er fra Kina. Dette gjelder varer definert som «strategiske» og der eksporten er konsentrert om ett eller få land.

Samtidig er EU mindre eksponert for Kina enn USA og Japan er. Kina er også mer avhengig av EU enn av de to andre. Kanskje er det politiske klimaet mellom Kina og EU derfor mindre spent enn mellom USA og Kina?

Gjensidig avhengighet er et komplekst forhold: Den ene er avhengig i ett felt, partneren i et annet. Det taler for å bytte ut maktbruk med samarbeid. Har Vesten søkt å dempe sin egen avhengighet ved å utnytte den kinesiske avhengigheten politisk i stedet for å bremse handelen? Eller er det valgene i USAs vippestater som hindrer det?

• Spiller utviklingen innad i Kina noen rolle for strategien utad?

Mens det politiske USA viser seg åpent for oss hver dag, er det vanskeligere å forstå hva som skjer inne i Kina. Historisk og nå er landet autokratisk. Men Xi Jinping har neppe absolutt makt. Mange kinesiske forretningsfolk og lokalpolitikere ønsker fortsatt adgang til vestlige markeder, og forskere ønsker tilgang til vestlig kunnskap.

Også kinesiske arbeidere har tjent på å jobbe i verdikjeder med Vesten. Kinas satsing på innovasjon og ny teknologi er nå kraftig og bred, men det vil ta tid å kunne erstatte importen fra Vesten. Xi kan neppe overse disse faktorene.

Xi kjører en hard linje mot åpne kritikere og minoriteter. Men økonomiske problemer, demografiske endringer, arbeidsløshet og økende sosial ulikhet utfordrer ham, og de ser ut til å øke. Vil han dempe seg, også utad? Eller fristes han til å angripe Taiwan – la nasjonalisme overskygge misnøyen på fastlandet?

Vesten vil måtte ha beredskap for det siste, men særlig for sin egen sikkerhet. Mye taler samtidig for å prøve å utnytte gjensidig avhengighet og bruke fortsatt åpen handel, diplomati og samarbeid, eventuelt for å teste Beijing. Det ville i så fall kunne redde Støres dobbeltstrategi.

• Hva risikerer Vesten?

Utviklingen mot kald krig og blokkdannelse gir gevinst og tap. Ett tap kan bli at mange u-land går til en Kina-ledet blokk, og at Kina–Russland-alliansen vil bli styrket. Mer handelskrig vil føre til færre og dyrere varer. Det grønne skiftet vil gå saktere og bli dyrere uten kinesiske elbiler, solcellepaneler og annen Kina-skapt teknologi.

Gevinsten kan bli at land, også utenfor Vesten, forblir demokratiske. Men akkurat nå har demokrati som styreform ikke stor appell. Hovedgrunnen er ikke lenger kolonialisme, men politisk utvikling i USA og andre vestlige land. Vesten må derfor «av-risikere» at det svekkes innenfra.

Kan Trump, uforutsigbar som han er, endre sin plan om en tøff linje overfor Kina til en myk, dersom han vinner? Kan tøffhet vike for narsissisme dersom Xi åpner for å følge Mao Zedong og gi Trump den personlige berømmelsen Richard Nixon i sin tid fikk for å ha skapt forsoning med Kina?

Det vi vet, er at Vesten får et stort problem dersom USA imploderer etter at Trump eventuelt taper.