Verdien av naborelasjoner

Å finne ut av det er jo en liten oppdagelsesferd i seg selv og noe som kan gi enormt mye glede og mening. Én fellesnevner har man i hvert fall; man har valgt å bosette seg på samme sted.

Det er like naturlig for meg, som det er unaturlig for de fleste andre jevnaldrende, å utforske om de man bor ved siden av er potensielle nye venner, middagsgjester og hjelpere i hverdagen. Jeg vet garantert mer om én av mine naboer enn mange vet om alle i oppgangen sin totalt. Hva holder mennesker igjen fra å bekjempe ensomhet og spre kjærlighet på denne enkle, vakre måten?

Da jeg flyttet hjemmefra for 2,5 år siden, bestemte jeg meg for å skape noen situasjoner på egenhånd som jeg har sett foreldrene mine tilrettelegge for i oppveksten. Vi hadde velkomstfest for nyinnflyttede naboer, og jeg ble oppmuntret til å besøke nabohunden og eieren som var på samme alder som foreldrene mine. At jeg nå får være barnepasser på fulltid stammer også ut ifra denne interessen; hvem er det som bor i nabohusene? Å få komme inn til fremmede i et fremmed hus; jeg har alltid elsket det.

Første uke som nyinnflyttet, ringte jeg på hos mine nye naboer, presenterte meg og gav en cellofanpose med nyplukkede moreller. En annen dag spurte jeg om hjelp til noen småting som jeg helt sikkert kunne klart selv. Men det var helt bevisst at jeg gjorde meg selv litt dummere enn jeg faktisk er; jeg ønsket å skape noen situasjoner hvor naboene kunne oppleve å være helter.

Plutselig en dag tok jeg meg selv i å stå og vaske vinduene til nabomannen. Etter hvert hengte jeg en pose med nybakt brød på ytterdøren til både den ene og den andre. Å stadig sette meg mål i forhold til hva jeg vil oppleve med naboene mine, syns jeg er utrolig gøy, og jeg erfarer at jeg vokser som menneske i den retningen jeg planlegger å vokse; jeg blir mer selvsikker, får utvidet perspektivene mine, sprenger tullete grenser som jeg trodde det var tryggest å holde meg innenfor, og ofrer ikke lenger frykten for avvisning en eneste tanke.

De første gangene jeg gjorde noen av disse litt uvanlige greiene i forhold til naboer, kjente jeg på en motstand, et ubehag. Nå, etter titalls bekreftelser på at interessen min verdsettes, er det ikke lenger ubehagelig. Jeg blir så inspirert av å tenke på ringvirkningene, hvis vi kollektivt får byttet ut fremmedfrykten med interesse og omtanke, og flere unge velger å invitere en eldre nabo på middag, bære noe tungt eller la naboen få skinne.

Det er praktisk å låne et egg av naboen den kvelden du glemte å kjøpe egg på butikken, og det føles godt å kunne være til hjelp på samme måte i retur. Men jeg dyrker ikke naborelasjoner av disse overfladiske grunnene. Jeg gjør det for å bli et klokere menneske, med en stødigere karakter. Og fordi responsen bekrefter at det har en fantastisk verdi.

Spesielt vi unge har enormt mye å lære av mennesker som samfunnet ikke nødvendigvis legger til rette for at vi skal dyrke relasjoner med. Nabodama på snart 80, for eksempel.