Venstresidens prinsipper ender ofte når det gjelder Israel eller jøder

Å bruke kippa eller en davidsstjerne rundt halsen er for mange utenkelig, skriver innleggsforfatteren. Foto: Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

Venstresidens prinsipper opphører ofte når det gjelder Israel eller jøder.

Gang på gang forteller jøder i Norge at de foretrekker å skjule sin identitet. Å bruke kippa eller en davidsstjerne rundt halsen er for mange utenkelig – for frykten for trakassering og overgrep er for stor.

At angsten til en liten minoritet knapt fører til synlig solidaritet i et land som ellers er så stolt av mangfold og toleranse, er oppsiktsvekkende. Det er påfallende at stillheten særlig kommer fra deler av venstresiden, som ellers kjemper for synlighet og respekt for alle minoriteter – men som ofte svikter når det gjelder jøder.

Ofre for seksuell vold

Å være på venstresiden innebærer egentlig å kjempe mot rasisme, sexisme, homofobi og annen diskriminering. Men når det gjelder Israel eller jøder, gjelder prinsippene plutselig ikke lenger.

Grunnregelen om å tro på ofre for seksuell vold ble utfordret etter 7. oktober: Flere vitnesbyrd fra overlevende etter Hamas-massakrene ble i sosiale medier raskt avvist som «israelsk propaganda».

Den ellers så forhatte whataboutismen ble plutselig akseptert: Når norske jøder snakker om trakassering, møtes de nærmest refleksmessig med «men Israel», som om deres erfaringer kan skyves til side.

Kollektiv skyld

Et annet prinsipp som blir snudd på hodet, er motstanden mot kollektiv skyld. «Slektsskapets ansvar» er vanligvis et skjellsord på venstresiden – bortsett fra når det gjelder Israel. Da er det plutselig legitimt.

Universiteter kutter samarbeid med israelske partnere, artister skal utestenges fra Eurovision, fotballag og idrettsutøvere boikottes.

Norske venstreorienterte miljøer er ofte pådrivere i slike kampanjer og leverer argumentene til internasjonale boikottbevegelser. Budskapet er tydelig: Israelere gjøres kollektivt ansvarlige for sin regjerings politikk. Samtidig holdes palestinere aldri ansvarlige for Hamas’ forbrytelser.

Denne dobbeltmoralen er ikke bare hyklersk, den svekker også troverdigheten til dem som ellers avviser kollektiv skyld som dypt urettferdig.

Konspirasjonsteorier og propaganda

I tillegg kommer en forbløffende letthet for konspirasjonsteorier og propaganda. Det hevdes ofte at bare høyresiden er mottagelig for slikt. Men også venstresiden sprer villig usannheter – så lenge de bekrefter det eksisterende verdensbildet.

Antisemittiske myter, allerede avslørt i det beryktede falskneriet «Sions vises protokoller», dukker opp i nye former og deles tusenvis av ganger.

I dette svart-hvitt-bildet er Hamas en frigjøringsbevegelse, mens Israel er en skurkestat – så konsekvent at selv avslørte løgner til slutt legges jødene til last.

Dette mønsteret er ikke nytt. På 1960-tallet var venstresidens solidaritet med Israel stor, også i Norge – før den nesten brått snudde til det motsatte.

Og heller ikke i Tyskland er flekken mindre tydelig: På Berlins store «Karneval der Kulturen», som hyller mangfold hvert år, gikk det i årevis ingen i øynene at ikke en eneste jødisk gruppe var representert. Jøder ble åpenbart ikke regnet som del av denne feiringen av mangfold – akkurat som deres uro for trygghet i Europa fortsatt ofte blir oversett.

Blindsonen

Den blinde flekken undergraver troverdighet, normaliserer antisemittiske holdninger og gjør viktige prinsipper til selektive valg. Den som feirer mangfold, kan ikke utelate jødisk liv. Den som tror på ofre, kan ikke slutte å gjøre det fordi de har «feil» nasjonalitet. Og den som forsvarer menneskerettigheter, kan ikke diskriminere jøder for deres religion eller bakgrunn.

Det viktigste nå er at den delen av venstresiden som er solidarisk med Israel og jøder, slutter å vike unna for det antisemittiske crescendoet – og i stedet finner mot til å heve stemmen. Kanskje vil de da oppdage at de slett ikke er så alene som de frykter.
Elke Wittich er redaktør i den venstreorienterte ukeavisen «Jungle World» i Berlin. Hun har et langt og familiært forhold til Norge.

Les også: Jan Süselbeck: Hva er egentlig antisemittisme?