Vårt felles ansvar

Jeg ønsker i den forbindelse å kommentere Mentor Rashica (Høyre) sitt innlegg om språkutfordringer i helsevesenet 9. november. Han oppfordrer oss til å støtte sykepleiestudentene i studiene, og anerkjenne verdien av et etnisk mangfold i helsetjenesten.

Vi har mange gode grunner til å støtte studentene på deres vei mot å bli fagpersoner innenfor helsevesenet. En av dem er mangfoldet av språk og kulturer en sykepleier vil møte i yrket, og den ressursen det er å ha kolleger med annen bakgrunn enn en selv. Ifølge SSB finnes det ikke et offisielt register for språket innbyggerne snakker i Norge, og det samme gjelder også for studentene. Dette kan være en utfordring, da det er vanskelig å fange opp tidlig nok hvem som kan trenge språkstøtte underveis i studiene.

Dette er en problemstilling også de andre store utdanningsinstitusjonene i landet melder om, og i flere tekster på nettsiden til Norsk Sykepleierforbund (sykepleien.no) beskrives dette (blant annet i 2018, 2021 og 2022). Flere av studiestedene har nettopp derfor opprettet tilbud som språkkafé, kurs for studenter med norsk som andrespråk, og ulike mentorordninger der medstudenter bistår med både fag- og språkstøtte.

Ved UiA har studenter med norsk som andrespråk siden 2021 hatt tilbud om språkveiledning. Sykepleiestudentene benytter dette tilbudet, og det de ofte spør om hjelp til, er grammatikk, flyt, kildehenvisning, fagbegreper og hjelp til å forstå skriftlige tilbakemeldinger. I mitt arbeid med denne tematikken har jeg truffet mange faglærere som uttrykker fortvilelse over studentenes manglende fagspråk på norsk, samt en utfordring knyttet til fagskriving, å ta ordet i undervisning og i gruppearbeid. Det er min oppfatning at de fleste av lærerne på studiet gjør det de kan for å bistå studentene, og flere samarbeidsprosjekter har blitt til på grunn av dette.

Min oppfordring til Rashica og bystyret, er å vurdere hvordan kommunen som arbeidsgiver bedre kan støtte arbeidstakere som ikke har norsk som morsmål, og jeg håper at vi sammen kan finne bedre løsninger for å trygge både studenter, praksislærere og pasienter. Helt til sist vil jeg oppmuntre alle studenter til å bidra i deres medstudenters språklige utvikling i studietida, særlig gjennom inkludering, støtte og forståelse i situasjoner der språket kan oppleves som hinder for å delta.