Uten omfattende avgiftsfritak ville nok de fleste valgt fossilbil

Uten omfattende avgiftsfritak ville nok de fleste valgt fossilbil, mener kronikkforfatterne. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Da kan ikke realistiske kostnadsberegninger gjemmes bort.

Ved alle investeringer må man vurdere kostnaden og gevinsten for å bestemme om investeringen er fornuftig, og om det kan finnes bedre alternativer. Ikke minst gjelder dette tiltak for å kutte klimagassutslippene. Dette kan nemlig bli dyrt for samfunnet.

Det er riktig at verdien av å kutte norske klimagassutslipp i form av reduserte klimaskader er usikker, ikke minst fordi dette i så stor grad avhenger av klimapolitikken i andre land. Norske klimagassutslipp er bare på en promille av globale utslipp, mens EUs andel er på 6-7 prosent.

Uansett bør vi være nøye med å vurdere kostnaden for klimatiltakene i Norge. For all reduksjon av usikkerhet er verdifull for en best mulig utforming av klimapolitikken.

Dessverre svever den norske klimapolitikken i et «kostnadsmessig mørke». Det er hverken samfunnsøkonomisk rasjonelt eller egnet til å øke folks og industriens støtte til en krevende klimaomstilling.

Påfallende vage

Det finnes flere, men sterkt sprikende kostnadstall for klimapolitikk og -tiltak i Norge fordi disse bygger på ulike forutsetninger, modeller og data. Norsk klimapolitikk bør reflektere denne usikkerheten og baseres på en vurdering av hvor realistiske kostnadstallene er.

Det er påfallende at Klima- og miljødepartementet er så vage når de kommenterer hvilke kostnadstall norsk klimapolitikk hviler på.

Stortinget vedtok nylig et nytt norsk klimamål på 70-75 prosent kutt i 2035 sammenlignet med 1990 uten å ha en tydelig oppfatning av hva dette vil koste samfunnsøkonomisk. En slik politikk kan enten forstås som at politikerne mener at kostnadene er relativt små, at vi er så rike at selv svært høye kostnader er akseptable, eller at klimagasskutt i Norge er en eksistensielt viktig oppgave.

Beregninger som viser lave kostnader for samfunnet, er gjerne optimistiske med hensyn til omstillingskostnader og teknologiutvikling.

Men det finnes altså beregninger som viser at kostnaden kan bli svært høy for samfunnet. Klimagassutslipp skyldes først og fremst bruken av fossil energi.

På mange områder kan bruken av fossil energi erstattes av fornybar energi. Men de alternative teknologiene er dessverre ofte dyrere. Det er tross alt derfor vi bruker fossilbasert teknologi på så mange områder.

Klimapolitikken koster

Hvor mye dyrere alternativene blir, varierer fra område til område og også innen det samme bruksområdet.

Nesten alle personbiler som registreres i Norge nå, er elbiler. Disse bilene fyller nå de flestes behov. Uten omfattende avgiftsfritak ville nok likevel de fleste valgt fossilbil.

Analyser som er gjort, tyder på at elbilstøtten tilsvarer 5000-12.000 kroner pr. tonn CO₂ som ikke blir sluppet ut. Dette er en kostnad for samfunnet. Kostnaden kommer til syne ved tapte skatteinntekter, som kunne ha blitt brukt til andre viktige samfunnsmål eller lavere skatter på andre områder.

Kostnadene for utslippskutt vil antagelig reduseres i tiårene som kommer, men de vil allikevel være betydelige.

Norske klimagassutslipp i 1990 var om lag 50 millioner tonn CO₂. Hvis dette skal kuttes med 70 prosent, innebærer det 35 millioner tonn.

Hvis kostnaden pr. tonn er 5000 kroner i gjennomsnitt, vil samfunnet bruke 175 milliarder kroner i året på klimapolitikk.

Er dette et godt anslag? Det vet vi ikke, men poenget er at Klimadepartementet ikke laget noe anslag i lovproposisjonen.

Det gjennomføres allerede ganske mange klimatiltak med kostnader på 5000 kroner pr. tonn i tillegg til elbilene, slik som pålegg om bruk av biodrivstoff. Det er langt fra utenkelig at kostnadene for vårt nye klimamål kan komme opp på dette nivået.

Det er i alle fall ikke tvil om at klimapolitikken koster og dermed går ut over andre samfunnsmål.

Europas klimapolitikk har presset vekk mye kullkraft. Den har også gitt dyr energi og bidratt til at Europa fortsatt er avhengig av å importere gass og også litt olje fra Russland, etter å ha vært i en krigslignende tilstand i snart fire år.

Det er derfor ikke overraskende at det er stor sosial og politisk motstand mot Europas klimapolitikk både blant folk og i industrien.

Vi har alt sett eksempler på protestaksjoner og økt støtte til klimaskeptiske partier både i Norge og andre europeiske land.

Vi tror at flertallet av det norske folk er opptatt av klimaproblemet, men ikke at de tror at samfunnet vil kollapse dersom Norge ikke kutter sine utslipp så kraftig som klimamålene legger opp til.

I disse dager har klimapolitikken dessuten fått en større konkurranse med andre samfunnsmål som bedre forsvar og beredskap, en sikrere energiforsyning, mer naturvern og bevaring av industri og arbeidsplasser.

Flere tilbakeslag

Dessverre er det blitt flere tilbakeslag for den globale klimapolitikken det siste tiåret.

De fattige landene prioriterer økonomisk utvikling og vekst fremfor klima, noe som tydelig går frem av utviklingen av landenes klimagassutslipp. Vestlige lands utslipp og andel av globale utslipp går stadig nedover, mens utslippene i resten av verden, som Kina, India og Afrika, øker. USA har trukket seg fra Parisavtalen.

Det argumenteres ofte med at klimaendringene vil være enda mer kostbare enn klimapolitikk. Det er mulig, men klimaendringene blir i liten grad påvirket av Europa. Så lenge verdens utslipp stiger selv om Europa har en ambisiøs klimapolitikk, får vi både kostnadene både ved klimaendringer og ved klimapolitikken.

En gjennomførbar, effektiv og robust klimapolitikk må balansere klimagasskutt med andre samfunnsmål og ta de viktige usikre faktorene på alvor. Ikke minst gjelder det kostnadene for samfunnet.

Det er relevant å vurdere hvilke gunstige forutsetninger vi har i Norge som klimatiltakene bør bygge på, aktuelle svakheter, nye muligheter og ytre trusler. En rasjonell klimapolitikk for Norge krever at en så viktig utfordring som klimaendringene bygger på en seriøs politikk. Da kan ikke realistiske kostnadsberegninger gjemmes bort.