Uten å vite det elsker vi alle frontfagsmodellen. Den er indrefileten i landets velstand.

Frontfagsmodellen er det beste vi har som ikke synes, skriver Helle Stensbak. Foto: Ole Gunnar Onsøien, NTB

Uten å vite det elsker vi alle frontfagsmodellen. Den er indrefileten i landets velstand og juvelen i den norske modellen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Klaus Mohn, fremstående samfunnsøkonom og rektor ved Universitetet i Stavanger, skriver at frontfagsmodellen holder lønnen i offentlig sektor nede og hindrer nødvendig rekruttering.

Motpartssjeføkonomene Roger Bjørnstad i LO og Øystein Dørum i NHO finner her felles enighet og imøtegår Mohn. De erkjenner behovet for økt arbeidskraft i offentlig sektor, men det skal ikke koste oss frontfagsmodellen.

Begge sider har mye rett.

Jeg jobbet med den nasjonale lønnsdannelsen som sjeføkonom i YS og så tydelig frontfagsmodellens store verdi. Den støtter lønnsomhet og produktivitet i bedriftene, den gjør oss rikere, den demper inflasjonen, den motvirker forskjeller og fordeler verdiskapingen over befolkningen. Modellen er hele to kinderegg i ett!

Så uten å vite det elsker vi alle frontfagsmodellen. Den er indrefileten i landets velstand og juvelen i den norske modellen. Men den er vanskelig å se, krevende å praktisere, mulig å bryte ned, men umulig å reinstallere dersom vi ser at de skinnende, alternative perlene bare viste seg å være plast likevel, og begynner å angre oss.

Men Klaus Mohn har et poeng. Lønnsnivåene i trøste- og bæreyrkene som vi brått trenger flere av, må opp. Hvordan få det til under frontfagsmodellen?

Ved å gi særskilte engangs lønnsløft med etterfølgende lønnsvekst innen frontfagsrammen.

I pandemien sto de som nå trenger lønnsløft for å bli flere, i krigen for oss alle. 2020 ga en gyllen mulighet til å gi helsearbeidere og lærere mer enn applaus fra balkongene. Men det fikk de ikke.

Det er likevel ikke for sent. Samfunnet endres, og arbeidskraften må allokeres dit vi trenger den mest. Lønnsnivåene i offentlig sektor må opp. Da er det godt at løft i nivå sammen med vekst etter frontfagsmodellen både løser dilemmaet Klaus Mohn peker på, og bevarer frontfagsmodellen slik Bjørnstad og Dørum taler så godt for.

Slik tar vi vare på det beste vi har som ikke synes. Men som kjennes, særlig om vi mister det.