USA vil dominere verden mindre

Washington Times rapporterte 16. desember det året, at Kissinger, etter et møte med Trump, mente at han ville stå for en ny amerikansk utenrikspolitikk. «Donald Trump er et fenomen som andre land ikke har sett før,» sa Kissinger, som trodde at dette kunne få store konsekvenser.

Kissingers analyse er enda mer treffende nå.

De ansatte i det amerikanske utenriksdepartementet lurer på om påtroppende utenriksminister Marco Rubio vil få samme beskjed som utenriksministrene i Trump 1 regjeringen fikk, om å kutte mer enn 1.000 civil service stillinger i departementet.

Ingenting tyder på at Trump har endret syn på utenrikspolitikken når han nå tar fatt på sin andre presidentperiode. USA vil trekke seg inn i seg selv, og utenriksdepartementet blir mindre viktig og kan reduseres. Elon Musk har fått i oppdrag å redusere det offentlige byråkratiet.

Det kan komme til å gå hardt ut over utenriksdepartementet.

For Europa betyr det at den amerikanske støtten, som økonomisk begynte med Marshall-hjelpen i 1948, og som militært lå fast gjennom den kalde krigen, nå vil bli betydelig mindre. Donald Trump har tidligere truet med å redusere støtten til NATO, om ikke å trekke landet helt ut av forsvarsalliansen. Det kan være et betryggende trekk at påtroppende utenriksminister Rubio var en av de to som fikk Senatet til å vedta at en amerikansk utmelding av NATO vil kreve to tredjedels flertall. Hvilken europapolitikk USA vil gjennomføre er foreløpig uklart. Statsledere i Europa forbereder seg derfor på å ta vesentlig større ansvar selv.

Ledere som forbundskansler Olaf Scholz i Tyskland og president Emmanuel Marcon i Frankrike tar nå grep for å forberede seg på Trumps isolasjonisme. Frankrike vil øke sine forsvarsutgifter med 30 prosent i perioden 2024-2030.

Den tyske nasjonalforsamlingen opprettet 2022 et spesielt fond på 100 milliarder euro for å styrke forsvaret, etter at Russland invaderte Ukraina. I Norge foreslår regjeringen å øke forsvarsbudsjettet med 19,2 milliarder kroner til 110,1 milliarder kroner for 2025. Planen er at forsvarsutgiftene skal økes med 600 milliarder kroner de neste 12 årene.

På slutten av ´80 tallet reduserte både Norge og andre europeiske land forsvarsbudsjettene sine betydelig.

Jernteppets fall ga følelse av fred og mindre fare.

Pengene ble brukt til andre og gode formål.

Nå trenger det europeiske forsvaret betydelig opprustning, som kommer til å pågå i flere tiår. I den offentlige debatten her i landet er det nå flere og flere som mener at den tiden vi går inn i gir grunn til å også revurdere norsk EU medlemskap. Jeg stemte for medlemskap i 1994 og har ikke forandret mening.

Trumps valgseier kompliserer ikke bare den økonomiske politikken i Europa.

Ytre høyrepartier som Marin Le Pens Rassemblement National (RN) i Frankrike via Geert Wilders Freedom Party i Nederland til Alternativ für Deutschland under ledelse av Alice Weidel i Tyskland har lenge vært uromomenter i europeisk politikk.

For eksempel skrev president Macron ut nyvalg i Frankrike tidligere i år etter at RN i juni fikk 31,37 % av stemmene i det franske valget til Europaparlamentet. RN ble det største partiet, mens Macrons koalisjon Ensemble gikk sterk tilbake, selv om den fortsatt er størst.

Problemet nå er at Donald Trumps seier i USA, med sin ytre høyre ideologi, kan virke som en vitamininnsprøyting på disse partiene over hele Europa.

Vi ser de samme tendensene i Norge.

Fremskrittspartiet fikk 24,2 prosent på en meningsmåling for noen dager siden.

Her er FrP det klart største partiet i Norge, med Høyre som nest største parti med 20.3 prosent. På en ny måling 12. november fikk FrP 22,2% og Høyre 20,9%.

I USA er det ikke bare innvandringen og presset mot grensen til Mexico som skaper frykt. Arbeiderklassen har lønnsmessig stått stille i mer enn 50 år. Selv om lønningen har gått opp, er kjøpekraften omtrent den samme som på ´70 tallet, når inflasjonen og andre forhold er regnet inn. Ifølge Pew Research Center, tjente den best betalte 5% av befolkningen 248 ganger så mye som de med lavest lønn i 2016. I 1989 var forskjellen 114 ganger. Når Joe Biden og senere Kamala Harris argumentert med at den amerikanske økonomien nå går mye bedre enn tidligere, så er det i og for seg sant. Problemet er bare at de nederst på lønnsstigen ikke merker så mye til det.

De føler seg også fremmedgjort i det demokratiske partiet, som historisk sett har vært arbeidernes parti.

De som nå dominerer partiet, er urbane mennesker med høy utdanning. I sin valgkamp fokuserte Kamala Harris mye på abortspørsmålet og identitetspolitikk. Hun fikk støtte av studenter og unge profesjonelle preget av politisk korrekthet og kanselleringskultur.

På den amerikanske landsbygda og i småbyene er velgerne opptatt av helt andre saker, og stiller gode og viktige spørsmål.

Problemet for disse, og for oss europeere og verdens befolkning for øvrig er at president Donald Trump representerer helt feil svar.