Ungen min er syk

I midten av mai fikk vi beskjeden. Den kom brått. Knapt en advarsel om hva vi hadde i vente. Det var kreft. En sjelden form for kreft. Samma hvor uvirkelig jeg følte det.

Dette var virkelig. Det skjer han og oss. Ingen vei utenom. Ingen til å avlaste han. Ingenting å vente på. Krisa er total og slo oss ut som en bombe.

En måned etter er gutten i full cellegiftbehandling. Sterke og store doser. Håret blei klipt før det falt av. Formen er grå og uvel mens det står på.

For oss rundt han er det hardt å se hvor tapper han er. Han er sterk og modig. Det er ingen tvil om at han er 21 og udødelig. Måtte motet hans bære oss igjennom.

Sakte venner vi oss til situasjonen. Sakte blir unntakstilstanden hverdagen vår. Og nå trenger vi folk rundt oss.

Vi trenger å kjenne at vi ikke er alene. Alle som bryr seg om oss skal vite hva vi står i. Ikke sensasjonsprega videreformidling, men med omsorg skal den nedslående nyheten formidles.

Ikke spør om prognoser! Snakk med noen andre om du absolutt lurer. Hold det for deg sjøl om du finner noen svar.

Send oss gjerne meldinger, det betyr mye at andre tenker på oss. De rauseste meldingene er de uten for mange spørsmål.

Ungen min er fortsatt seg sjøl fullt ut. Han har samme humor, interesser, behov og framtidsplaner som før sykdommen. Kreften stjeler tid og energi, men ikke personlighet.

Folk gir uttrykk for at de er glade for å hjelpe med det de kan. Jeg håper det stemmer, og har takka ja til mye praktisk hverdagsstøtte. Vi hadde ikke klart oss uten. Ikke en sjans i det mørke havet.

Det tok meg tid å ta imot. At folk tilbød flere ganger, gjorde alt lettere.

Vi er velsigna med folk som kommer med mat på døra, låner oss bil, avlaster oss med hundepass, kjører og henter, eller stikker på butikken. Jeg er bunnløst takknemlig og fullstendig avhengig.

Kreft beslaglegger tid og krever fokus. Det gjør at hverken han eller jeg får deltatt på alt vi ønsker. Men fortsett å invitere oss. Det er annerledes å bli invitert og takke nei, enn å ikke bli invitert.

Og når jeg endelig kommer meg på pub med kjæresten, er det veldig etterlengta å snakke om hverdagslige ting.

Alvorlig sykdom er tabu. Når familien er ramma av noe som gjør at folk trekker seg unna og blir annerledes, da kjenner vi på stigma. Vi trenger vanlig!

Det er helt ok at du sier at du ikke vet hva du skal si. Kreft er skummelt. Det syns vi også.

Vi kan fint snakke om andre ting. Men å ikke si noe, når krisa er total, blir som at ungen min er usynlig og betydningsløs. Det er han ikke.

På den andre siden, og hver gang spørre hvordan det går, nei. Det går heller ikke. Fordi det går ganske så dårlig når barn i familien går på cellegift.

På jobb kan jeg være meg. Her kan jeg puste. Jeg er omgitt av kloke, fine kolleger. De spør forsiktig hvordan det går, innimellom. Men i hovedsak er ikke jobben infisert av sykdommen. Den er et fristed.

Vær så snill å ikke vis meg omsorg ved å tenke at jeg ikke kan gjøre jobben min. Jeg sier ifra. Lederen min passer på.

Når alt dette er over, skal vi tilbake til normalen. På den ene eller andre måten. Da har omsorg, bistand, inkludering, raushet, støtte og vanlig hatt alt å si.

Vi gleder oss til vanlig! Til et helt vanlig liv.