Unge, friske designeres estetikk går foran hensynet til syke og utslitte kreftpasienter

Få inn en divan bred nok til at vi kan legge cellegiftkroppene våre og hvile, skriver Elin Killie Martinsen. Foto: Privat

Ja, slik ser min irritasjon ut.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nylig flyttet kreftavdelingen i den gamle høyblokken på Radiumhospitalet inn i den helt nybygde bygningen rett ved siden av. Med flyttingen forlot pasientene også de umoderne, men behagelige, sofaene som slitne kropper kunne synke ned i mens de ventet.

Jeg har stått der og grått

Jeg har hatt kreft i 12 år. Jeg har hatt flere langvarige behandlinger. Den foreløpig siste er den ganske nye CAR-T-behandlingen. Kroppen min er sliten. Jeg kommer i drosje til sykehuset noen ganger i uken, renser kateter, tar nevrologiske tester, tar blodprøver, snakker med legen.

Midt i en heavy kreftbehandling, der kroppen jobber på høygir med å drepe kreftceller og det er så som så med blodverdiene, kan kroppen min si kraftig fra etter ett minutt stående foran en resepsjon der det sitter flere friske ansatte på sine egne stoler og er opptatte.

To ganger de siste dagene har jeg stått der og grått fordi det ikke finnes en stol å sette seg ned på.

Jeg liker ikke å miste kontrollen over meg selv. Jeg pleier ikke å oppføre meg sånn. Det jeg pleier, er å ta meg sammen. Voksne mennesker vil ikke gråte foran en fremmed resepsjonsperson. Vi trenger å få beholde den verdigheten vi har klart å karre til oss opp gjennom årene.

Eller, det vi trenger, er en stol!

Sitt pent!

Man bør slippe å måtte be om en stol.

Hvem er de menneskene som har sittet i møter og besluttet at det ikke trengs plass til en stol ved luken, slik enkelte apotek får til.

Hvilke faggrupper på sykehuset har bestemt at sittemøblene ikke skal gi pasienten nødvendig hvile?

I vestibylen er det benker som man må rette seg opp i ryggen for å kunne sitte på. Lysegrønne, stilige sittemøbler av typen vi kunne kalt sofaer, hadde de ikke vært så linjesterke at ingen av dem lar seg synke ned i, for rygglenet og sitteplaten har vinkel som en L. Sitt pent!

I vestibylen er det også gøyale puffer som unger kan klatre på. Dessuten den type benker som dem man finner i kontorlandskaper. De har vegger som gjør at man kan snakke dempet med en annen, litt privat. Det er godt tenkt. Men det er ikke nok. På disse må man også sitte oppreist.

Ja, slik ser min irritasjon ut.

Hvilke faggrupper på sykehuset har bestemt at sittemøblene ikke skal gi pasienten nødvendig hvile? spør Elin Killie Martinsen. Foto: Privat

Legge fra oss cellegiftkroppene våre og hvile

Hvorfor ikke tenke mer radikalt?

Behold puffene, behold benker, men få også inn polstrede benker som viser at det er meningen at pasienten kan få legge seg ned på den, en divan bred nok til at vi kan legge fra oss cellegiftkroppene våre, fatiguekroppene våre, og hvile, med ryggen vendt vekk fra blikkene.

Ta bort noen av plastkjøkkenstolene, bytt dem med lenestoler som gir ordentlig støtte til kroppen slik at den kan slappe av skikkelig i den drøye timen mellom blodprøver og legesamtale, eller den timen mens du sitter og drikker en liter vann før CT.

Snakk med oss med de slitneste kroppene

Målsetningen må være at alle som bor i et samfunn, også syke, gamle, folk med knær og hofter, kan bevege seg rundt i det. Butikker burde ha stol. Heiser burde ha klappstol på heisveggen. På et nybygd sykehus må det i alle fall være opplagt at den slitne pasientens behov prioriteres i fellesområdene.

Den innsikten de fortsatt unge og energiske beslutningstagerne med nytrente muskler ikke har av egen erfaring, må de klare skaffe seg på en annen måte. De kan jo snakke med oss med de slitneste kroppene.

De sterkeste individene har fått makten til å definere hvilke behov som skal prioriteres. Nå er de unge og friske. Men en dag blir de, med litt flaks, gamle og syke de også. Og uten makt.