Undringer

Det er flere norske menn og kvinner som har vært og er utsendt fra ulike organisasjoner til oppdrag både i Gaza og Vestbredden (og andre steder). Disse kan fortelle om blant annet drepte helsearbeidere, ødelagte boliger og sykehus, mange skadde og utsultede barn.

I enhver konflikt vil partene ha ulike versjoner av hva som er årsaksforhold og situasjonen. Da er det for meg naturlig å ta hensyn til det i ens tolkninger av hva som er rimelig å tro hva realitetene kan være. Partene vil naturlig nok tone ned at barn, kvinner og uskyldige rammes. Såkalt human og kirurgisk krigføring viser seg vel å være et bevist forsøk på bagatellisering.

Det er vel kanskje slik at en velger å tro på det som passer en selv og sin oppfatning av saken best. Partenes propagandaapparat synes å kunne overbevise, om ikke «hjernevaske», den mest skeptiske.

Jeg forsvarer på ingen måte Hamas eller andre sine handlinger som rammer uskyldige.

Når en velger å tro at det er den ene parten som er den etterrettelige og forteller «sannheten», blir det vanskelig for meg.

Er det slik at dere som forsvarer Israels handlinger i alt og et, mener norsk helse- og hjelpepersonell har en agenda mot Israel, og at de farer med løgn når de forteller om fortvilelse og umenneskelig forhold i denne konflikten?

Jeg synes det er trist i så fall at det sås tvil om etterretteligheten til tidligere kollegaer som har mot og engasjement til å hjelpe i risikofylte krigssituasjoner.

Jeg betrakter meg som en «troende agnostiker» (tviler). Det jeg oppfatter noen av dere står for som Israelfrelste kristne frister meg nok ikke til «omvendelse».

Samtidig har jeg veldig sans for historiene en kan lese om Jesus og det han sto for. Jeg undres om ikke han hadde vært skuffet i forhold deres ensidige støtte til det som har foregått lenge og fortsetter i Gaza og på Vestbredden.

Jeg er også usikker på om han hadde vært stolt av det som ledelsene av det dere kaller Guds utvalgte folk står for.

Jeg undres.

Helge Abrahamsen Austad, Lyngdal