Ulv angriper for tida sau, og jeg har stor empati for saueeiere

Dyreriket har interessert meg fra barnsbein av, preget min utdannelse som viltbiolog og deretter 40-årige virke i norsk naturforvaltning. Underveis har jeg opplevd mange paradokser og inkonsekvenser, som både har fascinert og opprørt meg, og noen av disse trenger å debatteres.

I arbeid med en bok om jegeretikk for 25 år siden ble jeg kjent med veterinær, forfatter, miljøforkjemper og samfunnsdebattant Bergljot Børresen. Hennes bøker «vekket» meg, og «Kunsten å bli tam» var den første i rekken. Men den da ferske boka hennes «Den ensomme apen», ble den virkelige øyeåpneren. Her viser hun til gode eksempler, og masse vitenskap, som forteller at de ville og tamme dyrene vi forholder oss til har det samme følelsesmessige registret som vi har. Dette følelsesregistret er nedfelt i den del av hjernen vi kaller det limbiske system, eller salamanderhjernen.

Dyr og fugler kjenner smerte, glede, sorg og savn som oss, selv om vi ikke forstår det synlige uttrykket. Børresen viser i boka «Fiskenes hemmelige liv» hvordan forskning også påviser dette også hos fisk. I «Den ensomme apen» beskriver hun også en uhyre interessant mekanisme som beskrives som «jegerufølsomheten», en slags «søvnbryter» som trer inn hos sosiale pattedyr som må drepe for å spise. Pulsen går ned, forstyrrende tanker og empati for byttedyret fortrenges og oppgaven har hele fokuset. De fleste av oss jegere har forhåpentligvis erfart dette fysiske og mentale skiftet. Jeg merket dette veldig klart når mine fuglehunder fortalte meg at «her er det fugl», og jeg gikk fra turgåer til fokusert jeger.

Denne «jegerufølsomheten» kommer nok godt med når du som storskala grisebonde eller slakter skal forholde deg til at dyrene du håndterer både følelsesmessig og intelligensmessig er fullt på høyde med hunden. For en lakseoppdretter vil tilsvarende dyrevelferd vike for økonomiske hensyn.

Men vår håndtering av både tamme og ville medskapninger er underlagt samme Lov om dyrevelferd fra 2009 som bl.a. sier at «Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr.»

Etikk, eller morallære, handler mye om riktig eller feil oppførsel, og det er retningen som kalles situasjonsetikken jeg finner mest interessant. Den kjennetegnes ved at vi i valgsituasjoner ledes av vår egeninteresse og individuelle lojalitetsbånd. Vi diskriminerer ofte basert på følelser. Et par eksempler:

Veterinærinstituttet tar imot svært mange dyr for analyse. For noen år siden fortalte en av forskerne der at av de vel hundre døde hubroene de hadde mottatt, inneholdt tre fjerdedeler betydelige mengder med tungt nedbrytbar rottegift. Hver femte av de undersøkte hubroene døde trolig av giften i seg sjøl. Det samme har Veterinærinstituttet påvist hos en rekke andre arter som fanger og spiser rotter, som rødrev og katter. De sosiale og intelligente rottene dør en lidelsesfull død. Det er særlig innen landbruket denne typen systemgift brukes, og som er forbudt brukt i mange land. Dette engasjerte meg, og jeg prøvde forgjeves å få dyrevern- og miljøorganisasjoner engasjert. Heller ikke Miljødirektoratet viste interesse. Rotta, med latinsk navn Rattus norwegicus, vekker åpenbart svært lite empati i befolkningen og hos myndighetene. Ikke så ulik statusen ulven hadde da den var svært vanlig i landet et par hundre år tilbake. Men hva med økosystemet rotta inngår i og som lider av giftbruken?

En del lesere vil sikkert huske stor mediestorm knyttet til «havnefogden i Os», en svært aggressiv knoppsvane som sommeren 2018 var fryktet i havneområdet i Os ved Bergen. Myndigheter som ville felle den fikk masse pes, debatten var følelsesladd. I min rolle som statlig viltforvalter beordret jeg også noen aggressive knoppsvaner i friområder og badeplasser felt diskret og helst nattestider. Men telefonen ble varm da jeg på spørsmål fra NRK mente det burde åpnes for å drøfte jaktbarhetskriterier på knoppsvane.

Så til et aktuelt tema, om ikke enda på Sørlandet, så i landets østligere deler. I 1988 vedtok den svenske riksdagen at villsvinet var en naturlig del av deres dyreliv. Den svenske bestanden har passert 300.000 og de feller nær halvparten så mange, men siden produktiviteten er langt større vokser bestanden stadig. Mer enn 1000 villsvin har nå etablert seg på norsk side av grensen. De blir også flere selv om den er erklært sterkt uønsket hos oss. Hovedgrunnen for bekjempelsen er frykten for virussykdommen afrikansk svinepest skal smitte til vår tamsvinproduksjon.

På verdensbasis faller biomassen av ville pattedyr dramatisk, mens andelen tamme øker. Hva om vi heller forvalter villsvin slik svenskene gjør? Villsvinet ble trolig utryddet hos oss tusen år tilbake. Hva om vi så bygget ned en brutal industriell svineproduksjon, som strider med god dyrevelferd?

Ulv angriper for tida sau på Sørlandet, og jeg har stor empati for saueeiere som får sine dyr skadd og drept. Som viltforvalter møtte jeg flere fortvilte saueeiere ute i skadeområder. Men vi veit at landskapet vårt, og særlig skogsbeitet, tar veldig mye sau. Avl på sau, især av norsk hvit, skal fremme god kjøttfylde. Men dette fokuset har gått på bekostning av dyras evne til å greie seg i store deler av vår natur. Dermed følger mange triste dyreskjebner, og velter dyret på ryggen er den prisgitt en lidelsesfull død. Er det kun økonomi som skal styre her, når vi vet at spæl og utegangersau har bedre forutsetninger for å greie seg i naturen? Hvorfor er ikke landbruksmyndighetene mer opptatt av å fremme bufe som er bedre tilpassa utmarksbeite, og dermed fremme bedre dyrevelferd?

Kan vi virkelig leve med denne åpenbare artsrasismen, og helt åpenbare brudd på dyrevelferdsloven?