Ukultur i praksis

Hans håndtering av Helen Rosvold Andersens interpellasjon i bystyret er likevel et slående eksempel på nettopp den typen ukultur mange innbyggere varsler om.

Rosvold Andersen presenterte en interpellasjon som tok utgangspunkt i varsler fra innbyggerne om dårlig kommunikasjon og manglende høring. Da hun brukte eksempler som utvidet konteksten for å vise hvordan dette er et gjennomgående problem, valgte Bernander å avbryte henne og true med å avvise hele interpellasjonen. Dette, fordi ett av spørsmålene hennes ikke helt samsvarte med interpellasjonsteksten sendt inn på forhånd.

Denne typen opptreden fra en ordfører er både ny, uverdig og problematisk. Istedenfor å lytte til hva Rosvold Andersen forsøkte å formidle på vegne av innbyggerne, valgte han å fokusere på formkrav. Hvilket signal sender dette til kommunens administrative ledelse? Jo, at innbyggernes bekymringer kan avvises med henvisning til forvaltningsjuridiske detaljer, heller enn å ta tak i det egentlige budskapet.

Hva er ukultur, om ikke dette?

Ordførerens reaksjon er dessverre et skoleeksempel på en kultur der innbyggernes stemmer blir kneblet, heller enn hørt. Når selv ikke kommunens øverste folkevalgte ønsker å forstå hva innbyggerne egentlig ønsker å kommunisere, hvilket signal gir det til saksbehandlere og ledere ellers i kommunen?

En kommune som bruker formaliteter for å lukke ned reelle bekymringer, risikerer å miste innbyggernes tillit. Dette er selve kjernen av det mange beskriver som ukultur. Det handler ikke bare om enkeltpersoner eller enkelthendelser, men om en gjennomgripende holdning der administrasjon og ledelse heller vektlegger makt og kontroll enn å tjene innbyggerne.

Som folkevalgte har vi et ansvar for å være lyttende og løsningsorienterte, selv når sakene som tas opp er krevende eller ubehagelige. Ved å avbryte og true med å avvise en legitim interpellasjon, undergraver ordføreren både Rosvold Andersens rolle som folkevalgt og de innbyggerne hun taler på vegne av. Det er, etter vår mening, et alvorlig demokratisk problem.

Vi i Kristiansand Pensjonistparti er ikke redde for å kalle dette for ukultur. Vi ser det i tilbakemeldinger fra innbyggerne, vi ser det i eksemplene som Helen Rosvold Andersen trakk frem, og vi ser det i egne erfaringer. Denne kulturen må endres dersom vi skal få en god og effektiv kommune. Vi må forbedre tilliten mellom kommunen og dens innbyggere. Det begynner med at kommunens øverste ledelse innser at vi har en ukultur i Kristiansand. Kommunen er til for innbyggerne, ikke motsatt, det er viktig at vi husker.

Alette Dybesland Lie,

Are Lervåg,

Svein-Harald Mosby Knutsen,

Helén Rosvold Andersen,

Roy Fardal,

Aase Mosvold Hogga,

Jørgen Pettersen