Ukrainas kamp er vår kamp – og tiden er vår fiende

Hvis vi ikke engang klarer å håndtere en enkel dronetrussel mot egne havner og flyplasser, hvordan skal vi da møte en stormakt som fører full, nådeløs krig? Ukrainas kamp er ikke bare deres. Det er vårt førsteforsvar.

Russland har alltid vaklet mellom reform og undertrykkelse. Fra tsarens enevelde til sovjetisk terror og dagens tyranni. Makten har sjelden vært folkets. Putin og hans krets har valgt invasjon og ødeleggelse – med åpne øyne. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva den russiske stat kan påføre sitt folk av lidelser og likevel få fortsette.

BBC har dokumentert over 132.000 navngitte russiske døde. Det reelle tallet kan være rundt 270.000. Hundretusener er såret eller savnet. Ifølge ISW (1. oktober 2025) fortsetter tapene – uten at Putin oppnår avgjørende resultater.

FN og Flyktninghjelpen anslår at over 42.000 ukrainske sivile er drept eller skadet, inkludert mer enn 2500 barn. Over 12.000 er bekreftet døde. Europa har ikke sett en slik tragedie siden andre verdenskrig.

Likevel fortsetter krigen. Fordi Ukraina ikke fikk støtten da de trengte den. Hva om langtrekkende våpen og luftvern var levert i 2022, ikke i 2024? Hvor mange liv kunne vært spart? Hvor mange barn kunne fortsatt lekt og sett sine foreldre igjen?

Fem prinsipper for støtte:

1. Invasjonen er folkerettsstridig og moralsk uakseptabel. 2. Ukraina trenger handling, ikke bare ord. 3. Deres kamp er vår kamp for et fritt Europa. 4. Putin må ikke belønnes med land – det vil bare inspirere til videre erobringer. 5. Støtten må være rask og kraftfull nok til at Ukraina kan kreve fred, ikke tigge om den.

Hva står på spill?

Putin har truet med eskalering til det nær kjedsommelige. Men truslene har vist seg tomme. Vi kunne gått tyngre inn tidligere, uten å utløse en større krig. I stedet har bjørnen fått blod på tann. Nå må den stoppes med kraft.

Europa er sterkere enn Putin. Økonomisk. Teknologisk. Militært. Spørsmålet er om vi klarer å handle raskt nok. Oberst Birger Eriksen stilte seg 9. april 1940 spørsmålet: Kan jeg vente? Han visste at nøling kunne koste landet friheten. Han handlet. I dag stiller vi oss det samme spørsmålet. Men vi nøler.

Ingen stat kan bære dette alene. Løsningen er et samlet Europa, der hvert land gjør det de kan best. Norge leverer materiell og logistikk via Ellisiv i Nansen-programmet – en flerårig pakke som kombinerer militær og sivil støtte. Slik fordeler vi byrdene. Slik gjør vi støtten utholdende. Det viktigste er imidlertid at vi nå, mens vi har tid, vedtar en plan for hva som skal skje dersom alarmen går. Når det røde lyset blinker, er det ikke tid for å diskutere – det må handles raskt og enhetlig.

Hva med oss selv? Hva er vitsen med verdens beste eldreomsorg om vi en dag våkner under okkupasjon og vår frihet bare er blitt et eventyr vil forteller våre barnebarn? Hva hjelper det å bruke oljefondet på innenlands investeringer som driver inflasjonen opp, hvis vi samtidig lar sikkerheten forvitre?

Den beste investeringen Norge kan gjøre, er å bidra til å stanse Putins brutalitet i Ukraina – og samtidig styrke vårt eget forsvar. Oljefondets viktigste oppgave er å sikre vår fremtidige frihet.

Vi må slutte å frykte Putin. Det er han som har provosert verden. Vår oppgave er å stå opp for rettferdighet – ikke med hat, men med koordinert og stor nok kraft.

Jeg skriver dette for å utlede det beste forsvaret mot Putins aggresjon – og muligheten for varig fred.

Vi må samtidig være tydelige: Det er ikke det russiske folk vi skal skylde på. Mange russere er motstandere av krigen, ofte med større risiko og høyere pris enn vi kan forestille oss.

Til heltene som fortsatt lever – Heroim Slava.