For omtrent et år siden kom jeg til et land som jeg ikke visste noe om, men fra de første dagene av mitt opphold i Norge virket det for meg som en drøm.
Jeg visste ikke hvilket språk folk snakket, jeg visste ingenting om deres kultur, og alle rundt meg smilte til meg. Jeg forsto ikke hvorfor de gjorde det, jeg syntes det var rart når du ikke kjenner en person og smiler til ham, men etter å ha bodd her en tid forstår jeg hvordan folk lever her, jeg begynte å lære språket, jeg ble kjent med mange mennesker fra Ukraina, så vel som folk fra andre land.
Da jeg forlot Norge for første gang på ferie til Hellas, og bodde der med familien min i en måned, begynte jeg å savne... Jeg begynte å savne Norge, og det var slik jeg innså at dette er hjemmet mitt. Det er landet hvor familien min føler seg trygg og godt, hvor alle smiler til meg uten grunn, hvor jeg og familien min føler oss lykkelige.
Tusen takk, nordmenn, dere er utrolige mennesker, dere har gitt en hjelpende hånd til mange nasjonaliteter som har blitt rammet av krig eller andre grunner, det er en edel gjerning som jeg aldri vil glemme i mitt liv.
Jeg vil gjerne takke alle klassekameratene mine som har hjulpet meg med å lære språket. Tyrkia og Ukraina er atskilt av Svartehavet, men uansett hva som skjer, vil vi alltid være venner. Takk til alle som har gått ved siden av meg på min livsvei. Jeg uttrykker en enorm takknemlighet til dere. Dere er utrolige mennesker i et utrolig vakkert land.