Trump sier han har løst seks kriger på seks måneder. Som fredsforsker klør jeg meg i hodet.

Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten

I løpet av de siste ukene har president Trump gjentatt påstanden om at han har «løst» seks kriger på seks måneder.

Kan det virkelig være så enkelt? Som fredsforsker klør jeg meg i hodet. Dette burde jeg kunne si noe om. For når man ser nærmere på konfliktene han hevder å ha løst, fremstår det hele som et sammensurium av alt fra væpnede kriger til diplomatiske spenninger. Jeg har derfor gått gjennom hver enkelt avtale – og sitter igjen med flere spørsmål enn svar.

Kashmir: Våpenhvile med begrenset effekt

Det begynte i mai med en våpenhvile mellom India og Pakistan over Kashmir-regionen – et område preget av konflikt helt siden 1947. Etter tre uker med kamper annonserte Trump at han hadde forhandlet frem en avtale. Pakistan takket ham og ønsket å nominere ham til Nobels fredspris, mens India antydet at USAs rolle var marginal. Konflikten deeskalerte, men det er uklart hvor stor innflytelse USA faktisk hadde.

Rwanda og DR Kongo: Fred uten aktørene

I juni presenterte Det hvite hus en avtale mellom Rwanda og DR Kongo om økonomisk samarbeid og respekt for territorial suverenitet. Problemet? Den væpnede gruppen M23 – ansvarlig for mye av volden i Øst-Kongo – var ikke inkludert. Gruppen har røtter blant rwandiske tutsier, og Rwandas myndigheter nekter for tilknytning, til tross for omfattende mistanker. Avtalen tar ikke tak i hverken aktørene eller årsakene til konflikten, men gir USA rettigheter til investeringer i mineralindustrien. Ifølge Uppsala Conflict Data Program ble nesten 400 mennesker drept i denne konflikten i juli – etter at avtalen var signert.

Israel og Iran: Fredsmegler i en konflikt man selv har bidratt til?

Kort tid etter hevdet Trump å ha forhandlet frem en våpenhvile mellom Israel og Iran, etter tolv dager med kamphandlinger. USA hadde på dette tidspunktet selv gjennomført luftangrep mot militære mål i Iran. Selv om avtalen bidro til å dempe konflikten, fremstår den mer som en taktisk pause enn et reelt skritt mot varig fred. Når en aktør forsøker å megle i en konflikt de selv har vært med på å eskalere, oppstår et paradoks: Kan man virkelig være fredsmegler i en krig man selv har bidratt til å forverre?

Kambodsja og Thailand: Fred under press

I slutten av juli eskalerte grensekonflikten mellom Kambodsja og Thailand. USA, Malaysia og Kina presset på for en avtale, og Trump truet med å avslutte handelsforhandlinger og innføre 36 prosent toll. Som ved et trylleslag gikk begge land med på våpenhvile. Men avtalen er skjør, og beskyldninger om brudd har allerede kommet fra begge parter.

Armenia og Aserbajdsjan: Fred med økonomiske incentiver

Den 8. august ble en overraskende fredsavtale mellom Armenia og Aserbajdsjan annonsert. Etter tiår med konflikt har landene nå blitt enige om å åpne en transittrute fra Aserbajdsjan, gjennom Armenia, til enklaven Nakhchivan. USA skal administrere korridoren, kalt Trump Route for International Peace and Prosperity (TRIPP), og har sikret seg investeringsrettigheter i området i 99 år. Avtalen markerer et skifte i regionen, der Russland mister sin rolle som hovedforhandler. Her fortjener USA ros for å ha engasjert seg i en fastlåst konflikt og adressert sentrale stridsspørsmål.

Den sjette krigen – eller?

Det er uklart hvilken konflikt som utgjør den sjette. Én kandidat er striden mellom Egypt og Etiopia om GERD-demningen i Nilen. Trump hevder å ha forhindret krig, men det finnes hverken en avtale eller en krig å løse. En annen kandidat er Serbia-Kosovo, hvor Trump tidligere forhandlet frem en avtale om økonomisk normalisering. Nå hevder han å ha avverget krig ved å true med tollsatser – men igjen, det finnes ingen konkret avtale og ingen aktiv krig. Så seks kriger har nå blitt til syv.

Fred eller forretning?

Etter å ha gått gjennom disse avtalene, fremstår det tydelig at Trump har vært involvert i en rekke konflikter – både eskalerte og latente. Men hva er motivet? I avtalene mellom Rwanda og Kongo, og Armenia og Aserbajdsjan, følger klare økonomiske fordeler for USA. Er det etisk forsvarlig å forhandle i konflikter hvor man har økonomiske interesser?

En ny verdensorden – og en ny type fredsmegling?

Samtidig som vi ser en økning i fredsavtaler og våpenhviler, ser vi også en økning i mellomstatlige konflikter. En mulig forklaring er økt uro i verdensordenen, isolasjonisme og frykt – som gjør angrep til det beste forsvar, særlig i grensekonflikter. USA og Trump må ta ansvar for deler av denne uroen, gjennom handelskrig, bistandskutt og uforutsigbarhet. Det oppstår en paradoksal situasjon hvor Trump forhandler i konflikter han selv indirekte kan ha bidratt til å eskalere.

Fred gjennom press – bærekraftig?

Til slutt gjenstår spørsmålet: Er det legitimt å bruke handelsavtaler og trusler om tollsatser for å presse frem fred? På den ene siden kan slikt press svekke eierskapet til avtalen og tilliten mellom partene. På den andre siden gir det aktørene et dekke mot kritikk – de bøyer seg ikke for motparten, men for Trump.

Og hvorfor ser vi ikke tilsvarende press mot Israel for å avslutte krigen i Gaza?

Er Trumps fremgangsmåte en ny, hardere og mer hensynsløs form for fredsmegling – eller bare et politisk iscenesatt show med én hensikt: å sikre seg Nobels fredspris? Når han nå hevder å ha forhindret syv kriger og i tillegg løst tre såkalte «pre-wars» – med henvisning til at konfliktene mellom India og Pakistan, Iran og Israel kunne ha utviklet seg til atomkriger, og at striden mellom Etiopia og Egypt risikerte å eskalere – fremstår det mer som selvpromotering enn som et diplomatisk gjennombrudd.

Til opplysning: En «pre-war» betegner vanligvis en spent situasjon som ennå ikke har utviklet seg til full krig, noe som strengt tatt kun kan sies å gjelde for Etiopia og Egypt. Men når definisjonen blir like fleksibel som ambisjonene, er det kanskje ikke freden som står i sentrum – men fortellingen om den.