Trump iscenesetter skammen som mange velgere kjenner seg igjen i

Donald Trump iscenesetter skammen som mange velgere kjenner seg igjen i, skriver Jan Grue. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

I den fattigste og hviteste delen av Kentucky stemte 80 prosent på demokratene. Nå er det Trump som får 80 prosent av stemmene. Hva skjedde?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da jeg planla et besøk som gjesteforsker ved UC Berkeley i California, hadde jeg ikke forventet et fullt så nervepirrende opphold, med dødt løp mellom de to presidentkandidatene.

Jeg hadde heller ikke forventet å se så mange forbindelser mellom den politiske situasjonen og mitt eget sosiologiske forskningsprosjekt om funksjonshemning og kronisk sykdom.

Skam over ikke å bidra

Men sosiologien er full av uventede koblinger, og én av dem dukket opp på et seminar med den faglige nestoren Arlie Hochschild. Hun har mange års fartstid med å undersøke forbindelsene mellom følelser, samfunnsliv, politikk og sosial handling.

Det nyeste feltarbeidet sitt utførte hun i den fattigste og hviteste delen av Kentucky, der nærmere 80 prosent stemte på Det demokratiske parti så sent som på 90-tallet. Nå er det Donald Trump som har 80 prosents oppslutning, og Hochschild mener at forklaringen har å gjøre med like deler økonomi og emosjonell dynamikk.

I disse områdene har arbeidsledigheten lenge vært høy, ettersom kullgruvene er blitt ulønnsomme og lagt ned. Kull er dessuten utdefinert av det grønne skiftet – det er en skitten energikilde, den er ikke ønsket. Det finnes ikke veldig mange andre jobber der, og den vedvarende følelsen, særlig blant menn, er skam. Skam over å ikke jobbe, ikke bidra, ikke være produktiv.

Selvmord og rusmisbruk

Økonomene Anne Case og Angus Deaton har brukt begrepet deaths of despair for å beskrive overdødeligheten i denne delen av USA.

Dels er det snakk om selvmord, men også dødsfall som kommer av alkoholmisbruk – og misbruk av opiater.

Dette har ikke skjedd av seg selv. Gjennom de siste tiårene sendte de store legemiddelselskapene, med Purdue Pharma (nå slått konkurs) i spissen, ut en hær av selgere for å tilby piller som kunne lindre smerte. Og skammen, vil Hochschild understreke.

Denne skammen over å stå utenfor, over ikke å strekke til, er gjenkjennelig for svært mange funksjonshemmede og kronisk syke. Det handler om å være ekskludert fra den arenaen som er suverent viktigst for å demonstrere at man er en verdifull medborger – kanskje også et verdsatt menneske.

Produktivitet er en helt sentral verdi i det samfunnet vi lever i. Romanen jeg gir ut denne høsten, «Det kinesiske rommet», er først og fremst en dystopisk utforskning av hvor galt det kan gå dersom denne verdien (eller mangelen på verdier) blir altoppslukende.

Motsetningen mellom samfunn og individ står sentralt her. Selv om det er strukturelle grunner til at man blir ekskludert, som manglende tilrettelegging, rigide krav i arbeidslivet og et utdanningsmessig etterslep som begynner på barneskolen, så sitter enkeltmennesker igjen med problemet og ender med å internalisere det.

Det er vanskelig å tenke rasjonelt om eget liv, og kanskje heller ikke ønskelig. Så når en politiker snakker om de store, makroøkonomiske spørsmålene og ramser opp alt det fornuftige som er gjort de siste par årene, er det ikke sikkert at det når igjennom.

Ifølge Hochschild var dette et problem for Joe Biden og er det for Kamala Harris. Så hva gjør Trump?

Trump spiller ut et drama

Fint lite for kullgruvearbeiderne, det er sikkert. Strengt tatt var det under Biden at en ørliten økonomisk opptur fant sted, siden energibehovet økte dramatisk etter Russlands invasjon av Ukraina. Men Trump iscenesetter skammen, gestalter den, og spiller ut et drama som tilbyr en form for emosjonell befrielse – kall det katarsis (renselse).

Det går som følger:

I første akt sier Trump noe drøyt, noe virkelig drøyt. «Ulovlige innvandrere fra Haiti kidnapper og spiser folks kjæledyr» er bare ett eksempel blant mange.

I andre akt får han kjeft – av en politisk motstander, for eksempel, eller en kommentator i The New York Times.

I tredje akt gjør han seg til offer, og påpeker det åpenbare: «De vil at jeg skamme meg.»

Og i fjerde og siste akt står han inne for det han har sagt; han tviholder på skamløsheten.

Tilskuerne til dette dramaet kan reagere på to måter. De kan, slik de aller fleste innbyggerne i Berkeley nok gjør, identifisere seg med den som kritiserer Trump. Jo, naturligvis burde han skamme seg. Eller de kan identifisere seg med den som er ment å skamme seg, og kjenne det plutselig frigjørende øyeblikk.

Det er ikke gitt at Trumps strategi virker (og det er slett ikke sikkert at strategien er gjennomtenkt og planlagt, slik Hochschild skisserer).

Men at følelser spiller en avgjørende rolle i politikken, og at disse følelsene oppstår under bestemte sosiale omstendigheter, er en form for innsikt det er viktig at vi har med oss – uansett hvordan det går 5. november.