Trine (28) forsøkte å ta livet sitt: – Jeg visste at jeg var høyt elska

28 år gamle Trine i Mo i Rana i Nordland tør nesten ikke tenke på det.

At hun kunne ha vært nummer 708.

Hadde det ikke vært for en superhelt av en storebror.

707 mennesker i Norge tok livet sitt i fjor.

Lenge var det kjente antallet selvmord i fjor 693, men nå i november ble det oppjustert av FHI (Folkehelseinstituttet) til 707.

Ikke siden 1988 har tallet vært høyere.

– Det er ikke bare tall, og de er ikke bare statistikk. Det er mennesker som garantert har kjempa med nebb og klør.

Trine vil fortelle oss at hun kunne blitt en av de siste i statistikken det året.

Hun vil bruke den vonde erfaringa til noe.

Tror at andre kanskje vil lytte når hun forteller.

– Dette med at man har prøvd, men at det faktisk er ... At det finnes hjelp å få, og at det kan bli bedre.

Helsedirektoratet anslår at antall selvmordsforsøk i Norge ligger mellom 4000 og 6000 i året.

Men tallet er usikkert.

Vi har ikke god nok oversikt over hvor mange som prøver å ta livet sitt, forklarer generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse.

– Og det kommer vi nok heller aldri til å få, fordi folk ikke rapporterer dette inn på en systematisk måte. Det tallet vi har, dette anslaget, er i seg selv veldig høyt, sier hun.

Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta livet sitt, kvinner.

Forekomsten er høyest blant unge kvinner.

Den mørke dagen

Over mange år hadde Trine slitt med depresjon og angst.

Hun hadde vært inn og ut av psykiatrien i ganske mange år

– Jeg hadde vel egentlig mitt første panikkanfall da jeg var elleve, så jeg hadde jo gått i ... 15–16 år med plager. Jeg ønska ikke å ha det sånn i ti år til.

Hun hadde ikke planlagt datoen, men å gjøre det.

3. desember 2023 forsøkte Trine, som akkurat hadde fylt 27 år, å ta livet sitt.

Ikke noe spesielt hadde trigga at det ble akkurat den dagen.

– Det var ganske diffust. Men jeg hadde vært psykisk sliten over en lengre periode.

Superhelten

Hun hadde ikke sagt fra til noen om at hun hadde tenkt å ta livet sitt.

Men storebroren tok tegnene, uten at hun viste dem for godt.

For samme dag hadde hun sendt han ei melding

– Jeg skrev at jeg var sliten, og at jeg var veldig glad i han.

– Jeg var heldig nok til å ha en superhelt av en bror som ...

Før Trine fortsetter tar hun en liten pause.

Hun har spurt broren om han synes det er greit at hun forteller til NRK. Det har han sagt ja til. Men sjøl vil han holde seg i bakgrunnen.

Hun sier det var nære på.

– Han hadde vel en magefølelse og ... Og fant meg. Tidsnok. Heldigvis.

Nå gikk det fort. Hun ble hun tvangsinnlagt i psykiatrien i Bodø.

I tre dager var Trine på akuttposten før hun ble henvist videre til hjembyen.

Hun visste hva som «hasta mest» da hun ble utskrevet.

– Det som sto i hodet mitt, var at jeg hadde lyst til å møte broren min igjen.

Venninna «flytta» inn

Trine kunne lett ha havna i det samme sporet hjemme igjen i Mo i Rana.

Dersom hun ikke hadde greid å si rett ut hva som hadde skjedd.

– Jeg tror at det hjalp meg veldig mye at jeg var åpen.

Og når alle visste så var de også der for henne. De ville hjelpe, sjøl om de kanskje ikke visste hvordan.

Hele tida var det folk rundt henne. Venner og familie kom hjem til henne og hun til dem.

– Jeg har vært heldig med at jeg har en solid gjeng rundt meg. Så det har betydd kjempemye.

– Du har ikke følt deg overvåka?

– Til tider, folk blir selvfølgelig redde når sånt skjer. At de er på tå hev og litt overvåkende, det er fullt forståelig.

– Skjønner du det dersom folk er redd for å spørre rett ut om noen har selvmordstanker?

– Absolutt. Men jeg tror ikke det er noe som kan bikke en person over.

– Hvis man først er så innstilt på det at man er inne i faresonen for et selvmordsforsøk, da er man allerede kommet så langt at det ikke er spørsmålet som bikker over.

Den blide butikksjefen

Nå i høst skrev Trine Blix Lorentzen et åpent innlegg i sosiale medier.

«Jeg visste at jeg var høyt elska av familie og venner, og jeg visste at det kom til å bli grusomt for dem.»

For henne var det ikke sånn at alt var mørkt hele tida i forkant av desemberdagen.

– Og sjøl om en person sliter med selvmordstanker og depresjon så kan man være heldig å ha noen veldig fine dager.

Trine forteller at hun aldri har følt seg som en byrde for andre.

– Det er ikke alle som velger å avslutte livet fordi de tenker at det er bedre for dem rundt. Kanskje heller fordi man har gått så lenge og vært syk, at man rett og slett ikke kan se for seg å leve med sykdommen lengre.

I flere år var Trine sjef på en klesbutikk. En sosial jobb.

– Man er nødt til å stå og smile til folk, og så har man egentlig ikke så godt på innsida.

Ingen kunne ha sett på forhånd det som skulle komme, mener hun.

– Jeg blir nok oppfatta som veldig sosial og blid. Så det kom egentlig som en bombe for veldig mange.

Klikka med behandleren

I hjembyen har hun fått god hjelp i psykiatrien.

– Absolutt. Jeg vet ikke hvor mange behandlere jeg har hatt. Men det har så mye å si at man klikker godt med behandleren sin. Og det har jeg absolutt gjort denne gangen.

I starten fikk hun oppfølging to ganger i uka, så en gang i uka og nå en gang i måneden. Hun kan også ringe å be om en time om hun trenger det.

Trine tror mange ser på psykiatrien som skummel, og at folk ikke helt vet hvor det er hjelp å få.

Hun kan ikke få rost behandleren sin nok.

– Hun har gjort mer enn å behandle depresjonen. Hun har på en måte sett helheten. Broren min redda livet mitt. Men jeg tror hun har gjort det videre.

• Trine er opptatt av at også pårørende får hjelp:

Bremse på livet

Det er en ting hun har tenkt mye på i ettertid. Om det å ta ansvar sjøl – og bremse litt.

– Jeg hørte behandleren min si at jeg har ansvar for mitt eget liv, og du for ditt. Så bare det å faktisk hjelpe seg sjøl. Sette litt bremse på livet. Pause alt.

For det er mye som er hektisk.

– Man har jobb, man har venner, man har fritidsaktiviteter og alt rundt. Og så skal man være sosial og på topp med egentlig det meste.

– Det som skjedde for ett år siden, hvordan ser du på det nå?

– Nå er det en helt absurd tanke for meg. Jeg er kommet meg til en såpass mye bedre plass. Det at jeg hadde de tankene der, det klarer jeg egentlig ikke å forstå i dag.

– Det å være åpen smitter

Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse berømmer Trine for at hun forteller.

– Det er helt vanlig at livet består av masse fartsdumper og veldig mye strev. Og det strevet er så urettferdig fordelt. Derfor vil noen kjenne seg igjen når andre står fram og sier 'sånn har jeg det'. Så det smitter, rett og slett. Det å være åpen smitter.

Trines åpenhet kan være livreddende, mener hun.

– Det betyr veldig mye. Jeg tenker at Trine, hun viser vei og er åpen. Og det er vi så utrolig takknemlige og glade for. Vi ønsker mye mer åpenhet og mye mer kunnskap om psykisk helse.

Lysbryteren finnes

For Trine er det viktigste nå å fortelle at hjelpa finnes.

Hun tror depresjon og selvmordstanker fortsatt er tabu og vanskelig å prate om.

Kanskje det er derfor hun har fått mye god respons på at hun har valgt å være åpen.

Da kan også andre tørre å åpne seg litt

– Det er ikke vanlig å slenge seg ned i sofaen og si at «hei, nå sliter jeg skikkelig».

Men Trine vil at vi skal gjøre det.

– Jeg føler at det er så klisjé å si det, og at det er noe som blir gjentatt i det uendelige. Men du må snakke med noen. Det er liksom det som hjelper. For det er hjelp å få.

• Fikk du med deg denne saka?