Tre professorer går ut mot diagnosen filleristing: – Tror noen kan ha blitt uskyldig dømt

– Jeg ble rett og slett sjokkert over det jeg fant.

Det sier Per Brodal.

Den anerkjente professoren i medisin har drevet eksperimentell hjerneforskning i hele sitt yrkesliv, og skrevet flere lærebøker.

Han ble bedt av en tidligere kollega om å se på det vitenskapelige grunnlaget for diagnosen filleristing, eller «Shaken Baby Syndrome».

Diagnosen brukes når man antar at et barn har blitt rista så kraftig at det har fått alvorlige hodeskader.

– Det er faktisk ikke bevist at filleristing kan føre til triadefunn i det hele tatt, sier Brodal.

Han mener det er åpenbart at funnene kan skyldes andre ting, som sjukdom.

– Finnes flere dommer

Funnene Brodal viser til er den såkalte triaden: Blødninger i hodet, blødninger inne i øynene og andre skader på hjernevev.

Brodal sier det er godt dokumentert at det finnes flere dommer der barn kun har denne triaden, og ingen tilleggsskader.

Som for eksempel brudd eller blåmerker.

Men at det likevel har blitt konkludert med at barna har blitt rista kraftig.

NRK har tidligere omtalt to slike saker:

• Nytt medisinsk funn kan snu opp ned på dom for filleristing
• «Jon» meiner han er feilaktig dømt for å ha fillerista sonen sin

Brodal mener det er umulig å trekke sikre konklusjoner om årsaken til triadefunnene.

– At det blir gjort, gjør meg forbauset. Det er rett og slett ikke bra.

Uenig i kritikken

Overlege og rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen er en av dem som hyppig blir brukt i rettssaker som ekspert på skader på barn. Han er uenig i kritikken de tre professorene kommer med.

– Det er ikke en ChatGPT som vurderer skader. Én, to, tre, og så er det diagnose.

Han mener det blir en grov forenkling når noen mener at de setter en diagnose ut ifra en triade av skader.

– Det er helt feilslått om noen tror at en rettsmedisinsk sakkyndig går og ser på tre skader og så setter en diagnose risting.

Stray-Pedersen sier at deres oppgave er å vurdere alle symptomer og skader hver for seg, og så i sin helhet.

Han sier at de vurderer flere saker som aldri når rettssalen.

– I saker som meldes til politiet er det ikke slik at vi alltid konkluderer med at skaden er påført. I saker hvor vi konkluderer med det, er det fordi vi mener det er godt dokumentert. At den vitenskapelige dokumentasjonen for vurderingene er holdbar, sier han.

Oppheta debatt

Diskusjonen om hvordan bevisene skal tolkes i filleristingssaker er skarp og oppheta. I flere land, deriblant Sverige, har de så godt som slutta å bruke diagnosen.

I Norge starta debatten for alvor da den pensjonerte nevrokirurgen Knut Wester uttrykte bekymring for at foreldre kunne være uskyldig dømt.

Han fikk raskt store deler av det rettsmedisinske miljøet imot seg.

– Tror en del er uskyldig dømt

Sidsel Rogde har jobba som rettsmedisiner i nesten 40 år.

Hun har utført minst 12.000 rettsmedisinske obduksjoner og vært rettsmedisinsk sakkyndig i straffesaker mange hundre ganger.

Hun har også vært medlem i Den rettsmedisinske kommisjon, som står for kvalitetssikringa av rapportene til de sakkyndige.

Rogde sier hun lenge har vært bekymra over skråsikkerheten noen sakkyndige viser i rettssalen.

– Dommerne er helt avhengige av å få god og balansert informasjon, sier hun.

Hun mener at siden fagmiljøet er delt i denne saken så plikter de sakkyndige å legge fram usikkerheter i sine konklusjoner.

– Man kan ikke ut fra tre funn som ikke er synlige utenpå kroppen, faktisk si at en spesifikk handling har funnet sted, sier Rogde.

– Hva mener du kan ha skjedd i slike rettssaker?

– Jeg tror at det er en del folk som er blitt uskyldig dømt.

Arne Stray-Pedersen sier han ikke kjenner seg igjen i denne kritikken. Han har inntrykk av at rettsmedisinere ikke er skråsikre.

– Jeg tenker at skråsikkerhet ikke hører hjemme hos en sakkyndig. En sakkyndig må være nøyaktig, varsom og objektiv.

– Hypotese har blitt til sannhet

Professorene hevder diagnosen ble lansert som en hypotese for 50 år siden, men at den etter hvert har blitt akseptert som en sannhet.

– Det er livsfarlig når hypoteser blir til sannhet, uten å bli utfordra. Miljøet har ikke vært kritiske til dette, men avvist litteratur og undersøkelser som ikke passer med deres syn, sier Brodal.

Brodal og Rogde har sammen med kollega Bjørnar Olaisen delt sitt synspunkt i Tidsskrift for Den norske legeforening.

– Historien har vist hvor galt det kan gå når medisinske miljø handler i flokk uten tilstrekkelig faglig grunnlag, mener de tre.

De viser blant annet til Bjugn-saken på 1990-tallet. Der ble flere voksne mistenkt for å ha misbrukt mange barn i samme barnehage.

De sakkyndige trodde først at visse forandringer i barnas underliv var tydelige tegn på seksuelt misbruk. Forandringene viste seg å være naturlige variasjoner.

– Skal holde seg til det faglige

Professor emeritus Bjørnar Olaisen har jobba ved Rettsmedisinsk institutt i nesten 30 år og har lang erfaring som sakkyndig i straffesaker.

Olaisen har drevet omfattende forskning innen rettsmedisin, og står bak om lag 150 vitenskapelige publikasjoner.

Han har også vært leder i Den rettsmedisinske kommisjon (DRK).

Olaisen kaller dette et smertefullt tema og sier han forstår at de sakkyndige har en vanskelig oppgave.

Samtidig mener han deres oppgave i retten er klar.

– Min største bekymring er at man som sakkyndig tøyer sin egen faktiske kunnskap, at man strekker det for langt, sier Olaisen.

Han mener det er viktig at den sakkyndige ikke engasjerer seg for mye i saken, men forholder seg til det man har å bidra med faglig.

– De skal ikke mene noe om hva de tror har skjedd, men om hva de vet.

– Domstolen som skal dømme

Under debatten rundt hva som skal til av bevis for å dømme foreldre for barnemishandling har flere uttrykt bekymring for barns sikkerhet og rettsvern.

Brodal, Rogde og Olaisen mener det ikke er de medisinsk sakkyndige sin oppgave i rettssalen.

– Dette kan ikke sies tydelig nok. Det er ikke deres oppgave å ivareta partenes rettssikkerhet. Den oppgaven ligger hos domstolen.