Tre finalister for å lage et minnested for 22. juli. Jeg håper at juryen velger klokt.

Slik så det ut etter at bomben smalt 22. juli 2011. På Johan Nygaardsvolds plass skal det etableres et minnested. Foto: Paal Audestad

Tre finalister er videre i konkurransen om å lage et minnested for 22. juli i det nye regjeringskvartalet. Det er å håpe at juryen velger klokt.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Et kunstverk vil alltid gi assosiasjoner – og sterkest gir de med motiver som umiddelbart minner oss om fenomener vi gjenkjenner.

Disse er motiver som er hentet fra våre grunnleggende felleserfaringer «i verden», som tyngdekraften, den synlige naturen, kroppens bevegelser og våre følelser i spennet mellom glede og sorg.

Modernismen, som oppsto i 1920-årene, hadde som program å abstrahere denne virkeligheten. Slik som i maleriet, der våre felleserfaringer ble omdannet til en dynamisk collage av geometriske flater og farger som skjøt ut og inn, over og under hverandre.

Komposisjonen ble i seg selv det overordnende, sjelden gjenkjennelsen. Mang en utstillingsbesøkende søkte straks etter tittelen på verkene for å få en pekepinn om hva kunstneren ville uttrykke. Og om uttrykket kanskje også gjaldt oss andre?

Hvorfor disse tankene? Fordi det pågår en konkurranse om å designe et minnested ved regjeringskvartalet for massakren 22. juli 2011.

Sorgen og håpet

Umiddelbart forstår vi at hensikten med et minnested er å stemme de besøkende til sorg over de døde. Men i dette tilfellet skal det også å gi håp: Det må aldri skje igjen.

Begge deler, både sorgen og håpet, svarer til grunnleggende stemninger vi alle vet hva er, fordi de tilhører livets egen virkelighet.

Hvilke formuttrykk bruker så konkurransedeltagerne for å formidle denne virkeligheten? Og da med et uttrykk som umiddelbart og direkte må kunne gjenkjennes av alle de besøkende, både pårørende, unge og gamle, utlendinger og tilfeldig forbipasserende?

Eller er de innstilte forslagene først og fremst subjektive kunstuttrykk som overlater til betrakteren alene å lete etter tegn som kan ha noe med et minnesmerke å gjøre? For finner man ikke det, får man straks behov for en bruksanvisning.

1. Stålriggen

Tre forslag er plukket ut til å gå videre i konkurransen.

To av dem gir oss assosiasjoner på avveie.

Det ene av dem heter «En opprettholdelse» og har en svær stålrigg som hovedmotiv. Riggen er et gjenbruk av konstruksjonen som ble brukt under flyttingen av Picassos relieff «Fiskerne» på Y-blokken, som etterpå ble revet. Bak gitteret tripper to fugler mot en svevende krøll av tynne linjer.

Bortsett fra det mektige reisverket som i seg selv vil utgjøre en monumental egenskulptur mot torget, må man spørre seg: Hva har den tekniske nedtagningen av Picassos «Fiskerne» med sorg å gjøre, annet enn hos de mange som beklaget rivningen av Y-blokken for fire år siden? Da var det en diskusjon om regjeringsbyggets næromgivelser, som man dessuten må være lokalkjent for å vite noe om.

Men kanskje fuglene bak gitteret antyder noe: En fortvilelse over tapet av sin frihet?

Kanskje. Men hvorfor tripper de da i full fart mot det kunstneren beskriver som en «emosjonell abstraksjon», når det vitterlig er et stort tretall nebbene peker mot? Kan det være tidspunktet for bombesmellet? tenker vi. Nei – det var i så fall kl. 15.25 ...

Bruksanvisningen kaller.

2. Klokkefuglene

Det andre forslaget, fra «Media Collective», består av en spredt mengde hvite og flate halvsirkler som synes å rotere rundt hverandre i forskjellige størrelser og retninger. Alle med utstrålende «haler» som både sprer seg langs bakken og springer opp i luften som høye og strukne halvbuer.

Her inne, mellom alle de skiftende formene, skal de besøkende kunne vandre som «i en oase» for å minnes øyeblikket da tragedien slo til.

Selv kaller forslagsstillerne formene for «klokkefugler». «Klokke» for å forklare den knuste urskiven som ble funnet i nærheten av eksplosjonsstedet. Og «fugler», som vel er en henvisning til alle de flaksende vingene som flyktet i panikk fra lufttrykket.

Sjelden har behovet for en bruksanvisning vært sterkere. Alt er abstrahert til det ugjenkjennelige og krever forklaringer for å oppfattes, både urskiven og «Fossekallen» som fuglene skulle avbilde.

Den viktigste innvendingen er likevel at det første som møter oss, er et overveldende inntrykk av støy og kaos. Som trosser selve primærimpulsen i oss alle om vi stilles ovenfor døden: stillheten.

Og her er alt i en permanent eksplosjon – helt uten håp.

3. Minnelunden

Hva med det tredje forslaget?

Det heter «En minnelund for 22. juli» og er tolket som en kontrastfylt samling av trær. Innerst har de form av kuttede og veltede trestammer l forskjellig høyde, tykkelse og plassering – alle laget i mørk bronse. Ytterst er bronsestammene omgitt av en krets med levende og lette rognebærtrær plantet i menneskehøyde.

En lund dannes av treet og skogen, og trær omgir oss både i landskap og byer over hele kloden. Vi har alle erfart trærne, gått mellom dem, vært beskyttet av dem eller klatret i dem. Og vi har alle sett dem som bilder på årstidenes skiftninger, fra spiring og vekst til bladfall og nakenhet.

Derfor er bronsetrærne kuttet på toppen, de er brått tatt livet av og får ikke spire. De er ru og svartbrune, som jorden de er ved å forsvinne ned i. De harde og kalde å stryke på, uten varmende liv. Og mørke, liksom sorgen selv.

Men rundt dem spirer håpet i rognetrærnes lysegrønne og lekende bevegelser. For håpet er alltid lyst og lett, men vi vet aldri sikkert om forhåpningen oppfylles. Det minner de blodrøde rognebærene om: Plutselig kan tragedien slå til igjen.

Det allmennmenneskelige

Det er å håpe at juryen velger klokt. Alle de tre forslagene er moderne – de er formet med bruk av vår egen tids virkemidler.

Men avgjørende for deres virkekraft er at de treffer opplevelser som har eksistert til alle tider. Gjenkjennelser som uavhengig av forklaringer straks griper tak i det allmennmenneskelige ved det å leve.

Slik som sorgen.