Transkjønnede ungdommer er livredde. Rikshospitalets praksis må granskes.

Pasienter opplever tjenesten på Rikshospitalet som svært mangelfull og timene som belastende, skriver Luca Dalen Espseth og Ann-Elin Selbekk. Foto: Geir Olsen, NTB

Ungdommer forteller at det eneste Rikshospitalet gir dem, er skremselspropaganda og prat om sin egen faglige usikkerhet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi er i ferd med å svikte enda en generasjon med transkjønnede ungdommer på grunn av moralsk panikk som vi har importert. Transpersoner er blant de gruppene i samfunnet som har dårligst levekår. Den offentlige debatten om transpersoner er preget av fordommer.

I dette transnegative klimaet opplever vi i PKI – Norges største pasientorganisasjon for transpersoner – at vi ikke blir tatt på alvor når vi sier at vi er bekymret for hvordan ungdommer som har spørsmål rundt kjønnsidentitet, blir møtt av helsetjenesten.

Samfunnet sviker dem

I fjor bestilte vi en rapport fra Egalia senter mot diskriminering, der de skulle se på transkjønnede ungdommers juridiske og medisinske rettigheter.

Rapporten viser at samfunnet svikter dem. Grunnleggende rettigheter blir ikke oppfylt. Avgjørelser om helsetilbudet tas på tynt faglig grunnlag i fora som ikke er egnet for slike avgjørelser.

Som da fagdirektørene bestemte at all behandling til de under 18 år skal forstås som utprøvende, selv om samme behandling er blitt gitt i over 20 år og fortsatt gis til ciskjønnede barnciskjønnede barnPersoner som identifiserer seg med kjønnet de er registrert som ved fødsel..

Konsekvensen er det motsatte av desentraliseringen vi er blitt lovet. Nå sitter én avdeling på Rikshospitalet med all makt – de bestemmer hvem som er «trans nok». Det er farlig når vi vet at pasienter opplever tjenesten som svært mangelfull og timene som belastende. Og det er nettopp innholdet i timene på Rikshospitalet vi er bekymret for.

Redd for å gjøre jobben sin

En forelder vi har vært i kontakt med, sier det slik:
«Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg i det offentlige helsevesenet skulle møte en nasjonal behandlingstjeneste som ikke ønsker å behandle, og som aktivt motarbeider at andre skal få gjøre jobben de ikke gjør, når de selv avviker fra nasjonale og internasjonale retningslinjer. Jeg hadde heller aldri trodd at jeg, etter et møte med norsk helsevesen, skulle måtte oppsøke helsehjelp for hele min familie for å bearbeide skadene som dette møtet har påført oss.»

Pasientene får inntrykk av at de som jobber på Rikshospitalet, ikke tror på dem, de mangler kompetanse på kjønn, og de er redde. Dette gjør tjenesten dårlig. Det er utfordrende å være helsearbeider, men om du er redd for å gjøre jobben din, er du på feil sted.

Lege Ketil Slagstad publiserte nettopp en artikkel. Der skriver han om hvordan diskusjoner om sosial smitte som brukes for å begrense helsetilbudet til transpersoner, ikke er noe nytt, men har formet transmedisinen fra begynnelsen.

I Norge er det Rikshospitalet selv som er den største pådriveren for å spre ideer om «sosial smitte». De lyver om egne henvisningstall for å fremme denne ideen. I en Aftenposten-kronikk fra 2018 skriver Anne Wæhre og Kim Alexander Tønseth ved Rikshospitalet: «Vi har hatt en økning på hundre prosent hvert eneste år siden 2012.» Da skulle de hatt over 3000 pasienter. I 2018 hadde de rett over 200 henvisninger. Tallet er fortsatt lavt, det er ingen eksplosjon i antall henvisninger, som de har skrevet.

Ungdommer som møter opp på Rikshospitalet, forteller at de ikke får ikke verktøy til å finne ut av hvem de er, de får ikke alderstilpasset informasjon om behandlingen, og de får ikke hjelp med å håndtere minoritetsstress.

Ungdommene forteller at det eneste Rikshospitalet gir dem, er skremselspropaganda og prat om sin egen faglige usikkerhet. Når de snakker så mye om faglig usikkerhet, sier de egentlig til sine pasienter, mediene og myndighetene at de ikke vet hvem de skal gi behandling.

Livredde ungdommer

PKI er enige i at det har vært en økning, og at ikke alle skal ha behandling. Det er ikke poenget. Poenget er at Rikshospitalet møter disse ungdommene på en forferdelig måte. De som eventuelt er usikre, må møtes med respekt, anerkjennelse og rom der de kan få utforske og snakke åpent om tvil, og der de kan diskutere forskjellen på kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet, seksuell orientering og kjønnsnormer. Dette skjer ikke på Rikshospitalet i dag, og det er dette vi varsler om!

Ungdommene er livredde på Rikshospitalet. Om både behandler og pasienter er redde når de møtes, sier det seg selv at det ikke oppstår en god allianse med tilhørende god helsehjelp.

Vi krever at transkjønnede ungdommer skal ha de samme rettighetene og muligheten som ciskjønnede ungdommer. Rikshospitalets praksis må granskes.

Svar fra OUS: Skal møtes med respekt

Oslo universitetssykehus (OUS) anerkjenner behovet for at ungdom med kjønnsinkongruens møter et helsevesen som tar deres opplevelser og behov på alvor. Samtidig er det avgjørende at helsetilbudet baseres på grundige faglige vurderinger for å sikre god og trygg behandling. Å finne denne balansen er utfordrende, og vi er opptatt av å styrke dialogen mellom helsevesenet og brukerorganisasjoner, slik at ungdom får den helsehjelpen de trenger.

Vi vil også presisere at pasientgruppen, som alle andre pasienter, skal møtes med respekt. OUS skal tilby gode og likeverdige helsetjenester til alle pasienter og pårørende, uavhengig av bakgrunn, og alle skal føle seg trygge og ivaretatt. På generelt grunnlag skal OUS bidra til et trygt og evidensbasert behandlingstilbud til denne pasientgruppen.

OUS har i 2024 fått i oppdrag av Helse Sør-Øst å utrede hvordan utprøvende medikamentell behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens kan gjennomføres gjennom en klinisk behandlingsstudie. Målet med en slik studie er å få økt kunnskap om kjønnsinkongruens og undersøke om behandlingen er trygg og virkningsfull. Det er viktig å presisere at behandling med pubertetsblokkere, testosteron og østrogen fortsatt er tilgjengelig gjennom Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) for dem som i dag står på behandlingen, er under utredning eller vurderes for henvisning til NBTK.

De regionale helseforetakene har etablert regionale sentre for kjønnsinkongruens (RSKi) i spesialisthelsetjenesten. RSKi tilbyr psykososial støtte, samtaler for utforskning av kjønnsidentitet, pårørendesamtaler, gruppesamtaler og veiledning til kommune- og spesialisthelsetjenesten. Sentrene koordinerer pasientens helhetlige behov for helsehjelp og kan, dersom pasienten og helsepersonell sammen vurderer det som nødvendig, henvise videre til NBTK for medisinsk behandling.

OUS er opptatt av å tilby et helhetlig, trygt og kunnskapsbasert behandlingstilbud til pasienter med kjønnsinkongruens og deres pårørende.

Anne Wæhre, Kim Tønseth og Kjersti Gulbrandsen

Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsikongruens, Oslo universitetssykehus