To årsaker til at Erna Solberg sliter

Politikk er kamp om makt. Slik har det alltid vært, så lenge det har vært politikere. I velfungerende demokratier består maktkampen av å komme i posisjon til å endre og forbedre samfunnet til beste for fellesskapet. I diktaturer består maktkampen i å beholde makten for eneherskeren og hans lakeier.

I demokratier hender det også, fra tid til annen, at enkelte politikere blir så beruset av sin egen maktposisjon at de får problemer med å gi slipp på den, når de egentlig burde overlate roret til mer egnede personer.

Erna Solberg kunne ha gått inn i historien som en av etterkrigstiden dyktigste og mest respekterte norske politikere. På linje med Einar Gerhardsen, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg.

Erna Solberg har en imponerende politisk CV. Hun har vært Høyres partileder siden 2004, stortingsrepresentant siden 1989, kommunalminister i fire år i Bondevik II-regjeringen. Hun toppet sin politiske karriere med åtte år som statsminister 1913-1921.

Erna Solberg fikk ingen «flying start» da hun ble valgt til partileder. Hun hadde motstandere både internt i partiet og eksternt i opposisjonen. Mange sådde tvil om hun var den rette partilederen. Denne motstanden varte helt til stortingsvalget 2009. Da gikk partiet frem 3,1 pst.

Det som har imponert meg mest med Erna Solberg, er hennes stayeregenskaper, viljen til å vinne, evnen til å forene «umulige» politiske motstandere i regjering; Venstre og Fremskrittspartiet. Hun er dessuten svært vanskelig å målbinde i politiske debatter. Alltid ekstremt grundig forberedt i alle politiske saker og temaer. Uansett om man er enig eller uenig i Høyres politikk, og uansett partipolitisk ståsted, så er det umulig å ikke være imponert av Erna Solberg som politisk person.

I dag fremstår Høyre og Erna Solberg nærmest som en blek utgave av det de engang var. Hva har skjedd? Ekspertkommentatorene har forskjellige forklaringer. For meg, som privat amatørkommentator, er det to hovedårsaker til at Høyre over tid har krakelert på meningsmålingene og at Erna Solberg ikke lenger er velgernes foretrukne statsministerkandidat:

Da det ble kjent at Erna Solbergs aksjeglade ektefelle hadde bedrevet aksjehandel og -spekulasjoner fra statsministerboligen, og med mistanke om innsidehandel, var ikke det mindre enn en politisk skandale. Det var i den situasjonen Erna Solberg gjorde sin første store feilvurdering. Hun burde ha frasagt seg ledervervet i Høyre og posisjonen som statsministerkandidat. Da ville hun ha «gått ned med flagget til topps» og inn i historien som en av de dyktigste og mest respekterte politikere i norsk etterkrigshistorie. I stedet valgte hun å lytte til sine nære politiske innsidere, som ikke ville eller våget å be henne trekke seg. Hadde Erna Solberg nå vært så lenge i makteliten at hun var blitt et maktmenneske? Hadde hun mistet noe av den politiske teften som hadde brakt henne til topps i politikken? Hadde hun mistet litt av selvinnsikten og den politiske realitetsforståelsen?

Jonas Gahr Støre påtok seg nærmest en umulig oppgave da han dannet regjering sammen med Senterpartiet. For de av oss som har levd en stund og fulgt med i norsk politikk, var det bare et spørsmål om tid hvor lenge det politiske samboerskapet ville vare. Det varte jo heller ikke.

Hva gjorde Erna Solberg mens regjeringen, Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre stadig fikk dårligere oppslutning på meningsmålingene? Hun begikk en kardinalfeil. Hun «satt stille i båten». Hun trodde at stortingsvalget ville bli en «walk over» for Høyre og henne selv på grunn av regjeringens og Støres begredelige oppslutning. Hennes tidligere så treffsikre politiske vurderingsevne sviktet henne totalt. Hun brøt den første regelen i all konkurranseutsatt virksomhet, inkludert politikk: Erna Solberg undervurderte sin største konkurrent, Jonas Gahr Støre og hans regjering.

Ikke nok med det. Ved å «sitte stille i båten» fikk Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug mulighet til å entre den politiske scenen som hovedaktør på den borgerlige siden. I dag spiller Høyre og Erna Solberg annenfiolin i det ikke-sosialistiske orkester. Det er neppe en situasjon hun liker, men den er selvforskyldt. Det er samtidig tragisk å se Erna Solberg opptre i mediene, uten den sisu som var hennes varemerke tidligere, hvor hun nå forsøker å klamre seg til noe hun egentlig ikke synes å tro på, valgseier i høstens stortingsvalg og statsministerposisjon.

Det Høyre som Erna Solberg møysommelig og på imponerende vis klarte å bygge opp gjennom et helt politisk liv, synes nå å få sprekkdannelser. Den politiske anseelse som Erna Solberg, personlig, har hatt i flere tiår, er i ferd med å falme. Skyldes det at hun ikke valgte å trekke seg som partileder og statsministerkandidat mens hun var på topp? Skyldes det at hun var blitt så maktglad at hun hadde gjennomgått en metamorfose fra menneske med makt til å bli et maktmenneske?

Det er både tragisk og bekymringsfullt at Høyre, i dagens situasjon med krig i Europa og en verden som er gått av hengslene, styrt av bøller og despoter, ikke lenger spiller en hovedrolle på dagens ikke-sosialistiske scene; men har overlatt hovedrollen til et ekstremt parti med isolasjonistiske tendenser både i innenrikspolitikken og i utenrikspolitikken.

I politikken er det kort vei fra Kapitol til den Tarpeiske klippe.