Tilbake etter mareritt: – Så med én gang at det var en forferdelig skade

6 days ago 18

Da trenerpappaen hørte smerteropene til kometen Andrea Rooth (23), tenkte han at friidrettskarrieren sannsynligvis var over.

Andrea Rooth begynte å gjøre hekkebevegelser så fort hun kunne etter operasjonen. Her i pysjen med rekkverket på trappen hjemme som støtte.

Yasmin Sunde Hoel, VG

Publisert: 11.09.2025 04:34

– Det var i alle fall det jeg tenkte da jeg sto der, at nå er det slutt, sier Vegard Rooth.

Han tok heldigvis feil. I dag, snart to år senere, er pappaen tilbake på sidelinjen på Lambertseter stadion, men ingen i den lille familiebedriften tar det som har skjedd denne høsten for gitt.

Friidrettsprofilen Andrea Rooth har nemlig kommet tilbake med et brak og levert flere gode løp etter å ha vært gjennom et skikkelig skademareritt.

Andrea Rooth og pappa Vegard (bak) møtes hver dag og drar på trening, som oftest her på Lambertseter Stadion. Slik har det vært siden hun var liten.

Det ble særlig tydelig under NM i august. Da presset Rooth den VM-klare Amalie Iuel til det ytterste helt frem til oppløpet, og tok til slutt sølvet bak Iuel.

Tidene har vært såpass gode at Rooth også var svært nær å kvalifisere seg til VM.

Amalie Iuel og Andrea Rooth i NM i august.

– Og jeg hadde virkelig, virkelig null forventninger til den sesongen her, forteller Andrea Rooth, som før hun skadet seg vant gull på 400 meter hekk i både U20-EM og U23-EM.

Det var på trening i Bærum Idrettspark det smalt den første gangen på tampen av 2023 – tilfeldigvis samme sted som fetteren og OL-vinneren Markus Rooth i høst skadet kneet og mistet VM.

Under et lengdehopp gikk noe helt galt i landingen.

Rooth, som på den tiden ble ansett som et av Norges største friidrettstalenter, endte med brudd og tre avrevne bånd i ankelen.

– Jeg sto og filmet det og jeg så med én gang at dette var en forferdelig skade. Det var fælt. De skrikene hennes og alt ... sier pappa Vegard.

De har ikke ønsket å dele filmen av hoppet offentlig.

Datteren måtte rett på sykehus og operere, og fikk tidlig beskjed om at denne skaden kunne være karrieretruende.

Rooth roser helsepersonellet og trenerne på Olympiatoppen for veiledningen hun fikk der.

Det var nemlig ingen garanti for at ankelen ville tåle tøff friidrettstrening og mange harde landinger etterpå.

– Jeg tror ikke jeg kunne gjort det så veldig mye «bedre» sånn rent skadeomfang-messig. Det ble så ille som man kan få det, så det sto ikke så bra til, illustrerer Rooth.

I flere uker kunne hun ikke gjøre mye annet enn å ligge i sengen.

– Jeg hadde nesten ikke en muskel igjen i leggen. Å brekke en ankel er ikke noe man burde gjøre når man driver med det jeg driver med, men så røk jeg det meste inne der i tillegg.

Egentlig skulle hun bli mangekjemper, men de siste årene har hun gjort det skarpt i hekkeløp.

Rooth har løpt tider som er nær hennes personlige bestetider i comebacket. «PB-en» hennes på 400 meter hekk er 55.74, satt i 2023.

Det var i dagene etter beinbruddet faren skjønte hvor mye friidretten virkelig betyr for datteren.

Hun begynte nemlig å trene mens hun ennå var sengeliggende.

– Hun hadde det så vondt og måtte ha smertestillende og alt, men hun begynte med én gang å trene det hun fikk til og kunne gjøre, helt på eget initiativ. Hun gjorde hekkebevegelser i sengen og etter hvert stående inntil rekkverk.

Slik så det ut:

– Da tenkte jeg at det her kom til å gå likevel. Det kunne jeg se ganske raskt. Og det har med innstillingen og henne som person å gjøre, at hun nektet å gi seg. Det er mange som ville gjort det med en sånn skade, sier Vegard Rooth.

– Jeg var veldig sånn at jeg ville raskt tilbake, forklarer Andrea Rooth, som samtidig understreker at hun forsto at hun måtte akseptere begrensingene.

– Heldigvis fikk jeg veldig god hjelp fra teamet på Olympiatoppen. Jeg fikk innstilt meg på at dette kom til å ta tid.

Hadde du orket å trene deg opp igjen til å tåle toppidrett etter en så stor skade?

Nei, jeg tror at da hadde jeg tenkt at det var like greit å finne på noe annet.

Ja, jeg hadde tatt det som en utfordring.

Usikker. Heldigvis trenger jeg aldri å prøve!

Det tok nesten halvannet år før 24-åringen kunne si at hun var tilbake.

– Det har på en måte vært tøft, men jeg har ikke tillatt meg å tenke så mye på «hva skjer, hva hvis». Jeg har vært veldig målrettet hele tiden, sier hun.

Hun pådro seg noen nye skader underveis i opptreningen siden kroppen trengte å justeres tilbake til den tøffe friidrettstreningen, men nå er hun skadefri.

Andrea Rooth måtte vente lenge før hun kunne konkurrere igjen.

– Det er mye takket være teamet på Olympiatoppen, for en sånn opptrening kunne ikke jeg og pappa ha fått til uten hjelp. De har gitt meg både den brutale sannheten og samtidig motivert meg underveis. Jeg tror bare hele den komboen der gjorde at jeg klarte å komme tilbake.

Det ble akkurat ikke VM-deltagelse i år. Rooth havnet én plass for langt bak på rankingen.

Det tar hun med fatning, for på grunn av skadeperioden har hun trengt tid og det er senere de største målene kommer. For eksempel EM neste år og ikke minst OL i 2028.

Hun legger ikke skjul på at drømmen er å vinne edelt metall en gang.

– Det er jo det største man kan oppnå som utøver, sier hun.

Skadeperioden håper hun å se tilbake på som en viktig læring på veien.

– Nå har hun løpt fort igjen og det viser at man må være tålmodig, ta ting gradvis og ikke gi seg. Der er Andrea suveren, roser Vegard Rooth.

Er du interessert i helse og trening? Magasinet Løping for alle inneholder 132 sider med tips om teknikk, øvelser, treningsopplegg og utstyr, og kan kjøpes i vår nettbutikk (gratis frakt!)