– Til Gud finnner en vei for oss ut herfra

Daddelpalmene langs strandpromenaden i Beirut kaster lite skygge. Familiene som i all hast måtte forlate sine hjem, tilbringer dagene i solsteken.

Rima Hussein flyktet med barn og barnebarn fra Al Sollum sør i Beirut, etter at israelerne slapp minst 15 tusen kilos-bomber over nabolaget.

Bombetoktet forrige fredag tok livet av HizbollahHizbollah er en sjiamuslimsk islamistbevegelse i Libanon, med en militær og en politisk fløy. Ble dannet for å kjempe mot Israels invasjon i Sør-Libanon i 1982. Er støttet av Iran.-lederen Hassan Nasrallah, men la også boligene til tusener av libanesere i ruiner.

– Huset vårt ristet under eksplosjonene.

– Barna ble redde og utrygge. Det var tid for å dra, sier enken Rima Hussein (55) til VG.

Den skøyeraktige treåringen Rim er barnebarnet hennes, datter av Nour (27). Rimas andre datter, Fatima (24), har sin syv måneder gamle niese i fanget.

Den nådeløse solen har påført Rim sår i ansiktet, men hennes nærmeste har ingen remedier som kan lindre.

Familien på syv sitter på madrassene som er deres leie om natten.

Kontrasten er stor mellom flyktningfamiliene og omgivelsene: Et steinkast unna bor de mest velstående libaneserne i luksuriøse leiligheter med utsikt over Middelhavet.

Lamborghinier, Porscher og Landrovere stamper i trafikken på Minet El-Hosn gaten, mens de hjemløse guttene sparker fotball på det brede fortauet.

– Det er for mye, dette. Det er veldig vanskelig for meg, sier Rima stille.

Hun legger til at det ikke handler om mat og drikke. Humanitære organisasjoner og lokale foreninger kommer med brødleiver og vann til dem som bor på gaten.

– Men vi har ikke ly, vi har ikke beskyttelse her. Jeg er urolig for regntiden som nærmer seg.

– Hvor lenge tror du dere må leve på gaten?

– Til Gud finner en vei for oss ut herfra.

---

FN opplyser fredag at de nær 900 tilfluktsstedene for flyktninger i Libanon er fulle. Flere og flere som flykter fra israelske luftangrep, sover i parker og på gater.

Libanesiske myndigheter anslår at over 1,2 millioner libanesere er fordrevet fra sine hjem siden konflikten mellom Israel og Hizbollah blusset opp det siste året.

Sjiamuslimske Hizbollah sender raketter mot Nord-Israel i solidaritet med palestinske Hamas.

De lover å fortsette beskytningen så lenge krigen i Gaza pågår.

Israel har de siste tre ukene slått kraftig tilbake – dels for å eliminere truslene mot sine egne borgere nær grensen til Libanon, dels for å påføre Hizbollah banesår.

Flere ledere i den Iran-støttede militsen er likvidert. Hver natt bomber israelske fly hva de betrakter som militære mål sør i Beirut, Bekaadalen og Sør-Libanon.

Hvorfor er så mange fordrevet i Libanon?

I utgangspunktet lever mange flyktninger i Libanon, særlig fra Syria. Den siste uken har Israel angrepet mål flere steder i Libanon, noe som har presset 1,2 millioner på flukt fra sine hjem.

Hvorfor bomber Israel Sør-Beirut og Libanon?Hva er Hizbollah?Hva skjedde da Hizbollah-lederen ble drept?

Hizbollahs generalsekretær og øverste leder i Libanon Hassan Nasrallah ble drept i et kraftig bombeangrep natt til lørdag 28. september. Israel bombet det de beskriver som Hizbollahs hovedkvarter, liggende under bakken i Dahieh, sør i Beirut. Flere boligblokker ble lagt i grus i angrepet. Nasrallah hadde vært Hizbollahs leder siden 1992.

– Det var redselsfullt, sier Hani Rahhal til VG.

82-åringen snakker om natten da israelerne la flere boligblokker i grus for å ta livet av Hizbollahs leder Hassan Nasrallah.

– Vi bodde bare et par gater fra angrepet. Det var som et helvete, det er ingenting tilbake. Naboene våre sier alt er jevnet med jorden.

Den gamle mannen er familieoverhode for en flokk på ti, blant dem seks barnebarn. I all hast flyktet de til Martyrplassen, det historiske torget midt i Beirut.

I morges jaget politiet dem fra fortauet ved Mohammad al Amin-moskeen. Nå sitter de på asfalten i skyggen. En eim av urin river i nesen.

– Det er ydmykende. Vi får mat tre ganger om dagen av lokale velgjørere, men vi har ikke noe sted å vaske oss og gjøre vårt fornødne, sier Rahhal.

←Hani Rahhal

Krigen påfører sivile store lidelser.

– Slik er det for oss alle. Vi håper Gud vil være god med oss, sier Hani Rahhal (82).

Caritas er en av hjelpeorganisasjonene som hjelper flyktningene.

– Vi deler ut varme måltider, brød, madrasser og ulltepper, forteller ungdomskoordinator i Caritas Charlie Khalil til VG.

– Vi arbeider for å kunne gi legebehandling og medisiner også.

– Situasjonen i Libanon er veldig vanskelig.

– Vi trenger støtte for å hjelpe mennesker i nød, sier Khalil.

Mens de minste leker «rødt lys» og sparker ball, står andre barn og voksne i kø for å få bakervarer fra hjelpernes varebiler.

1. oktober ba den libanesiske regjeringen og FNs høykommissær for flyktninger En del av FN som jobber med å beskytte og hjelpe flyktninger over hele verden. verden om å gi 4,5 milliarder kroner i bistand til flyktningene de neste tre månedene.

---

Solen forsvinner ned i Middelhavet. På den vakre stranden Ramlat Albayda – som betyr hvit sand på norsk – bor fordrevne under plastduker, pledd og lakener.

Barna leker i sjøen, på lekestativene og med en fotball på den brede stranden.

Plutselig høres to voldsomme smell.

De små hyler av redsel.

Ungene løper i armene til mødre og fedre på stranden. Stemningen blant de fordrevne snur raskt. Mobiltelefoner sjekkes, blikkene flakker opp mot himmelen.

Noen minutter senere finner de ut at smellet kom fra to israelske jagerfly som brøt lydmuren.

– Jeg spør meg selv. Vil de bombe havet? Det vil de ikke. Så jeg føler meg trygg her, sier Vahel (45).

Han flyktet fra krigen i Syria i 2013 med sine tre små barn, kone og andre familiemedlemmer på stranden. Nå er de på flukt igjen.

– Jeg håper at FN kommer hit med skip og henter oss. Vi ønsker å reise til et trygt land der vi kan leve i fred. I Syria har vi ingen ting igjen. Ikke noe hjem, ingen familie. Og i Beirut bomber de nabolaget vårt.

I en av sengene ligger hans 11 år gamle datter Salina. Den ene foten er dekket av hvit bandasje.

– Hun sliter med å gå.

– Vi håper en hjelpeorganisasjon kan hjelpe min datter med foten. Hun skadet den før krigen begynte, forteller pappa Vahel.

Solen har forsvunnet bak horisonten. Mørket tar over på stranden. Over de fordrevne her høres den evige lyden av israelske droner.

Og drønn fra bombene.

Barna, som var begynt å leke igjen, prøver igjen å finne en trygg favn.

---

Khaled Bashashi bidro i felt til denne reportasjen.