Tid som tidligere gikk til pasienter, skal nå brukes på PC-en

Statsforvalteren konkluderte med at vi hadde gitt forsvarlig behandling, og det visste vi også. Sorgen var tung, men ikke blandet med skyld – vi hadde vært til stede, tett på, nesten daglig. Likevel må systemet alltid «gjøre noe» når et selvmord skjer, og da rettes søkelyset mot det som kan måles og veies.

Det som startet som et ønske om litt hyppigere dokumentasjon av suicidalvurderinger, har vokst til et omfattende og rigid dokumentasjonsregime. Vi journalfører daglige kliniske vurderinger, men der pasienter supplerer oppfølgingen med lavintensive gruppetilbud, har vi skrevet månedlige oppsummeringer. Nå skal vi skrive på hver økt – også der det ikke foreligger ny klinisk informasjon.

Vi har regnet på det: 187 ekstra journalnotater i uka. Byrden tilsvarer én ekstra arbeidsdag per uke for hver av oss fem i teamet. Tid som tidligere gikk til pasienter, skal nå brukes på PC-en.

Vi bør lære av uønskede hendelser. Men når systemets reaksjon blir å beskytte seg selv – gjennom mer kontroll, rapportering og byråkratisk styring – får vi et paradoks: tiltak som skal forebygge tragedier, øker risikoen for at de skjer igjen.

I psykisk helsevern vet vi hva som redder liv: kontakt, kontinuitet og tilhørighet. Forskning viser at ensomhet og sosial isolasjon er blant de sterkeste risikofaktorene for selvmord. Den pasientkontakten vi nå mister, er ikke «ekstra service», men en av de mest veldokumenterte beskyttelsesfaktorene vi har.

I vår sak har sykehusjuristen lagt til grunn at journalplikt betyr fortløpende notater for hver pasient uansett. Men lovverket sier også at dokumentasjon skal være «relevant og nødvendig», og at helsepersonell skal bruke faglig skjønn ut fra forsvarlighet og ressurser. Det ansvaret har vi tatt i 20 år. Handlingsrommet er nå stengt.

Vi som står nær pasientene, opplever at faglig og etisk skjønn blir erstattet av juss og kontroll. Våre innspill om pasientsikkerhet, klinisk realitet og moralsk belastning blir ikke tatt med i vurderingen. Vi blir stående som tilskuere til avgjørelser som svekker vår evne til å gi forsvarlig behandling – men som gir systemet en følelse av orden.

Det vi opplever fra ledelsen i klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus er ikke unikt. Det er et symptom på en større utvikling. I foretaksmodellen og New Public Management-logikken styres sykehusene som konsern. Økonomer, jurister og profesjonelle ledere sitter langt unna pasientene og fatter beslutninger basert på kontroll og rapportering.

Konsekvensen er at byråkratisk trygghet går foran menneskelig nærvær. Det som kan måles – antall notater, frister, avvik – får forrang foran det som virkelig virker: tid, relasjon og faglig skjønn. I denne logikken blir det viktigere å dokumentere at man gir hjelp, enn å faktisk gi den.

Vi har hatt ett selvmord på 20 år i en pasientgruppe med høy risiko. Det er resultatet av et helhetlig og tett behandlingsopplegg. Nå risikerer vi å miste det som gjorde det mulig. Systemets behov for å «gjøre noe» har ført til det motsatte av hva man ønsket: mindre pasientkontakt, svekket behandling og økt risiko for nye suicid.

Men vi mister ikke bare pasienter og behandlingsprogrammer – vi mister også faglig autonomi. Når klinikere ikke lenger får bruke sitt skjønn, men må følge standardiserte krav diktert ovenfra, tappes arbeidet for mening. Vi reduseres til funksjonærer i et kontrollsystem.

Dette går ikke bare ut over trivsel, men også kvalitet. Når fagfolk mister opplevelsen av handlingsrom og tillit, svekkes både ansvarsfølelse og engasjement. Den etiske forpliktelsen – drivkraften som får oss til å strekke oss litt lenger for et menneske i nød – forvitrer når styringen blir instrumentell og fjern.

Forskning viser at tillit og faglig autonomi er blant de sterkeste faktorene for kvalitet og pasientsikkerhet. Når beslutninger tas langt fra praksis, mister systemet den kunnskapen som bare kan oppstå i møtet mellom mennesker – den tause, relasjonelle kompetansen som ikke lar seg standardisere.

Vi ser allerede konsekvensene: økende frustrasjon, meningsløshet og faglig utmattelse. Dyktige kollegaer vurderer å forlate et system de ikke lenger kjenner seg igjen i. Når fagfolk flykter, står pasientene igjen i et system som kanskje er mer kontrollert – men også mer tomt.

Som psykologspesialist kjenner jeg på en dyp frustrasjon etter et år i kamp mot beslutninger tatt langt fra virkeligheten. Jeg har argumentert med fag, etikk og juss – og blitt møtt med mekaniske fraser eller taushet. Dette handler ikke om motvilje mot dokumentasjon. Det handler om mål og mening.

Når styringen i helsevesenet fjerner seg fra praksisfeltet, mister vi både mening og kvalitet. Da forvandler et system som skulle beskytte liv, seg til en struktur som langsomt kveler den tiden, nærheten og menneskeligheten som redder liv.