Tangen var ikke et fælt sted

Den 27. september hadde Fædrelandsvennen en 8-siders reportasje om Stein Kristian Dillevigs avgang som rektor på Tangen VGS.

Her presenteres historien om «Verdens beste rektor» som på fem år har «snudd opp-ned» på en skole med «økenavn» og «dårlig rykte» grunnet «slåsskamper og rus.» Visstnok var «kjefting og hoisting» del av hverdagen. Jeg vet ikke om denne vinklinga skyldes Dillevig eller journalisten, men det bør være mulig å sementere ettermælet til en avtroppende rektor uten å fremstille skolen som noe verre enn hva den har vært.

Dillevig har gjort en god jobb, og jeg roser ham for det, men Tangen var ikke et fælt sted før hans tid. At vi nå er blitt en såkalt «Ja-skole» betyr ikke at vi pleide å være en «Nei-skole». Det ble gjort masse bra arbeid før også. Artikkelen stikker mot de mange dyktige og oppofrende ansatte som i årevis har gjort en fantastisk jobb uavhengig av hvem som har vært rektor.

Det er sikkert utilsiktet, men artikkelens tendensiøse narrativ setterbåde nåværende og tidligere ansatte i unødig forlegenhet. Det gjelder også de elever som har knyttet stolthet til Tangen fra den tiden de gikk her og trivdes under ‘de harde årene’ – og som nå får inntrykk av at de har gått på en dårlig og nærmest farlig skole.

I høstferien møtte jeg en slik tidligere elev som spurte: «Var det virkelig så ille på Tangen da jeg gikk der?» Da vil jeg si: Nei, det ikke er mitt inntrykk. I alle mine ti år på Tangen har dette vært en fin arbeidsplass med gode kollegaer og hyggelige elever.