Takk Haaland, for at du setter ord på den redselen vi alle føler på

KRONIKK: «Nydelig tv», sa Brede Hangeland om Erling Braut Haalands gjesteopptreden i NRK-serien A-laget. Rogalands svar på Jens Stoltenberg hadde selvsagt rett igjen. Dette var virkelig fint.

Noen tenker at om jeg bare hadde hatt, eller fikk muligheten til, så ville alt ha falt på plass. Haaland har avslørt dette for lengst, skriver Jarle Mong. Foto: Andrew Couldridge / Reuters

Bak solbriller, hårmanke, feiringer, Breitling -klokker og flotte dresser finnes det et menneske. Et veldig sjarmerende og befriende ærlig menneske.

Spørsmålene fra «A-lagspillerne» var mye mer interessante enn standardspørsmålene fra sportsjournalister og svarene Haaland gav var mye mer oppløftende enn Hangelands alltid korrekte standardsvar og påminnelser om at vi alltid må ta en kamp om gangen.

I drøye førti minutter ble vi kjent med en ekte og jordnær ung mann fra Jæren. Her var ingen innøvde standardfraser, men ærlige svar på spørsmål i alle retninger. Vi fikk vite at Haaland verken vet hvem Tom Holland eller George Clooney er, og når han og Isabel skal kose seg en kveld, står kebab på menyen etterfulgt av digital husbygging.

Uventet åpenhet

Det er noe befriende med mennesker som ikke forsøker å utgi seg for noen de ikke er. For oss som er glade i Jæren, var det selvsagt oppløftende å legge merke til ekkoet av takknemlighet og stolthet da han snakket om røttene sine og at jærdialekten ikke hadde blitt utvannet. Noe av det fineste var at Haaland møtte gjengen i A-laget med oppmerksomhet, respekt, varme, nysgjerrighet og glimt i øyet. Det var rett og slett rørende å se.

En av deltakerene lurte på om Haaland var redd for noe. Et åpent spørsmål hvor man egentlig selv kan velge litt hvor man legger lista. Superstjernen sa at han var redd for døden. «Hva skjer den dagen du dør? Går du til himmelen? Går du til helvete?», slik kan jeg tenke når jeg ligger alene i sengen om kvelden og skal legge meg, sa han.

Det er nesten som man skvetter til når noen åpner døren inn til eget sjelsliv nesten litt uoppfordret. En slags fønvind av ærlighet og sårbarhet inn i et farvann der eksistensielle spørsmål ofte har vikeplikt for sarkasme, ironi og hvor man aldri slipper noen nærmere enn en armlengdes avstand.

Romerne laget store triumf-prosesjoner til sine seierrike generaler. Når generalen stod i vogna bak den hvite hesten og mottok hyllesten fra folkehavet i Romas gater stod en slave ved siden av ham og hvisket «Memento Mori» som betyr: «Husk at du må dø», i øret hans.

Livets siste fiende

Bragder, triumfer, rikdom og berømmelse kan lede til overmot. Andre menneskers beundring og heltedyrkelse kan rett og slett føre til at helten forveksler seg selv med Gud. Slik måtte det ikke gå med de romerske generaler, og slik har det heldigvis ikke gått med Erling Braut Haaland. Han har erkjent at scoringer på overtid, rekorder, trofeer og utmerkelser ikke kan overvinne livets siste fiende.

Hans åpenhjertige innrømmelse viser at hans intuisjon, instinkt og ryggmargsrefleks ikke bare er virksom innenfor motstandernes sekstenmeter. I forkynnerens bok i Bibelen står det at evigheten er lagt ned i menneskenes hjerter. Vi er de eneste vesenene på jorda som drasser rundt på en tydelig fornemmelse av uro. Frykten for døden er universell.

Ja, så uutholdelig er tanken på døden at vi ifølge den franske matematikeren, fysikeren og filosofen Blaise Pascal ofte søker vår tilflukt i adspredelsene. Det er jo nettopp derfor Erling Braut Haaland har blitt en styrtrik superstjerne. Når Haaland og hans våpenbrødre triller ball glemmer vi livets realiteter, at vi alle skal bli gamle og dø til slutt. Isteden lever vi i øyeblikket og jubler hemningsløst når Haaland dukker opp på bakre stolpe. Vi betaler gladelig det Viaplay forlanger slik at vi blir adspredt i nitti minutter. Haaland leverer botemiddelet vi alle trenger.

Når kampen er over og jubelen har stilnet, ligger vi allikevel der alle sammen med hodet på puten og uroen gjør seg igjen gjeldende. «For jeg vet ikke hva som skjer», sa Erling Braut Haaland.

Haalands oppdagelse

Kanskje var det akkurat her hans menneskelighet skinte klarest gjennom. Penger, berømmelse, scoringer og heltestatus til tross, tomrommet finnes fortsatt der, superstjernen er intet unntak. Haaland har klatret opp det høyeste fjellet som U2 synger om, men har fremdeles ikke funnet «what I am looking for».

Kanskje er fornemmelsen av dette tomrommet enda mer nærværende for superstjernene. Jeg tror Haalands karriere har overgått selv hans villeste guttefantasier. Noen tenker at om jeg bare hadde hatt, eller fikk muligheten til, så ville alt ha falt på plass. Haaland har avslørt dette for lengst. Han lever drømmen, han har alt, men fremdeles mangler denne freden vi alle lengter etter, den draumen Hauge skriver om i diktet sitt. Fornemmelsen av at noe mangler, den tomheten som ingen våger å si noe om på «Nytt på Nytt», men som alle vet er der, og som kanskje bare «A-laget» klarer å lokke frem i offentligheten.

Haaland har ikke lukket døren for at det kan finnes en himmel. Selv tror jeg bare det finnes en vei dit. Mitt håp er at Haaland mellom kamper, scoringer og triumfer møter ham som kan lede til den fred som overgår all forstand. Fjorårets FA-cupmestere (Crystal Palace) som slo Haaland og co i finalen er et konkret eksempel på at håpet lever og mesteren selv viser vei mot freden, selv i garderober stappfulle av superstjerner.