Takk, Feven­nen

For det første: Når jeg i min appell siterer at sannhet og gudsfrykt en gang ble omtalt som nasjonens bærebjelker overfor konfirmanter, er ikke det en oppfordring til å innføre tvangspregede vekkelsesmøter, slik han insinuerer. Det er en påminnelse om hvor vi faktisk kommer fra. At man reagerer så voldsomt på at ordene «Gud» og «gudsfrykt» i det hele tatt nevnes i offentligheten, avslører mer om egne forutinntatthet enn om hva jeg har uttalt.

For det andre: Å hevde at jeg «maler et bilde av moralsk sammenbrudd» er å bevisst karikere budskapet. Jeg har sagt at vårt samfunn opplever tomhet, fremmedgjøring og ensomhet. Det er ikke en dommedagsprofeti, men et empirisk faktum. Ensomhetstallene blant unge peker i været. Psykiske plager øker. Mange kjenner på rotløshet. Å tolke denne påpekningen som hysteri er å lukke øynene for en virkelighet store deler av befolkningen selv opplever på kroppen.

For det tredje: Ljøstad angriper karikaturen av meg, ikke mine faktiske uttalelser. Han later som om KrF ønsker å «gjeninnføre fordømmelse og straff» fra kirkens mørkere kapitler. Men det vi faktisk snakker om, er å gjenreise verdier som barmhjertighet, takknemlighet, nestekjærlighet og ansvar. Det var disse verdiene som la grunnlaget for en av verdens mest tillitsfulle og velfungerende nasjoner. Hvis ikke slike verdier får stå som fundament, hva står da igjen?

Dette er nemlig sakens kjerne. Sjefsredaktøren skriver positivt om et «verdiliberalt» samfunn, men uten å svare på det helt avgjørende spørsmålet: På hvilke verdier skal vi bygge et liberalt demokrati?

Et liberalt demokrati uten forankring i noe dypere blir stående som et hult skall. Det forsvarer ingenting annet enn individets rett, helt til det kolliderer med et annet individs rett. Da trengs grenser. Da trengs normer. Og da trengs et sunt fundament som kan bære fellesskapet.

Når KrF peker på de kristne røttene, er det ikke for å konvertere eller «frelse folket», slik sjefredaktøren raljerer med. Vi driver politikk. Men vi driver en politikk som ikke skammer seg over de verdiene den bygger på.

Det er fordi vi vet at disse røttene har båret Norge frem til å bli et av verdens beste samfunn. Friheten vi i dag tar for gitt, ble ikke født ut av et vakuum. Den vokste frem i et kulturlandskap der tradisjonen vår ble sett på som en gave, ikke bare som sosiale konstruksjoner.

Det er ingen skam å minne folket på hvor vi kommer fra. Tvert imot er det et ansvar.

Hvis noen mener at slike verdier ikke lenger har plass i norsk politikk, får de si det rett ut. Men da må de også være ærlige om konsekvensene: Et samfunn som tror det kan klare seg uten røtter, vil snart oppdage at treet tørker inn.

Når KrF taler om tidevann, taler vi ikke om en vekkelse vi skal styre politisk. Vi taler om en bevegelse vi ser vokse frem i hele landet. En lengsel etter fellesskap, etter sannhet, etter noe mer enn overfladisk selvrealisering. Det er ikke farlig. Det er faktisk håpefullt. Og det er nødvendig hvis Norge også i fremtiden skal bygges på de verdiene som har båret oss hit.

* Ljøstads kommentar kan du lese her