Syriske flyktninger visner bort i norske asylmottak. Hva gjør myndighetene?

I 2021 ankom 35 syriske asylsøkere ankomstsenteret i Råde. Henriette Lycke Røed og Birgitte Andreassen pyntet området rundt senteret. Rundt 2000 syrere i asylmottak lever i isolasjon under umenneskelige forhold, skriver innleggsforfatteren som selv er flyktning. Foto: Heiko Junge, NTB

De flyktet fra krig – nå blir de glemt i norske mottak. Skal det være sånn?

Det har nå gått over et halvt år siden Bashar al-Assad-regimet falt. Det var et øyeblikk mange håpet ville markere starten på frihet og gjenoppbygging.

Men ingenting har egentlig endret seg. Løfter og erklæringer viste seg å være tomme. Syria ligger fortsatt i ruiner, med ødelagt infrastruktur og utrygge gater.

Situasjonen i landet er katastrofal. Spesielt kystområdene har vært åsted for overgrep kjent som «kystmassakrene», der sivile ble slaktet i kaldt blod. Disse grusomhetene har knapt fått internasjonal oppmerksomhet – et brutalt vitnesbyrd om sviket fra både lokale og globale aktører.

Syrere avvises

Utenfor Syria lukker den norske regjeringen øynene. I «nasjonal interesse» strammer Norge inn, og avviser syrere med alle midler. Rundt to tusen syrere i asylmottak lever i isolasjon under umenneskelige forhold. Rom beregnet for én person deles av fire voksne. Flyktninger blir sittende fast i årevis – uten svar, rettigheter eller håp.

Utlendingsdirektoratet (UDI) ignorerer henvendelser, forsinker avgjørelser og behandler mennesker som saksnumre. Psykisk helse forfaller. Barn vokser opp i kaos. Ikke fordi noen har gjort noe galt, men fordi de er syrere.

Nå har Justisdepartementet forlenget pausen i behandlingen av søknader – som ble satt på vent allerede i desember 2024 – med ytterligere seks til tolv måneder. Dette er ikke beskyttelse. Det er langsom og bevisst straff.

Regjeringen insisterer på at Syria snart kan bli trygt. Men dette narrativet er fullstendig frakoblet virkeligheten. Bilder og rapporter fra innsiden av Syria viser fortsatt vold, kaos og lidelse – ofte ignorert av vanlige medier.

Liv visner

Jeg skriver ikke som en politisk ekspert, men som flyktning – med kone og barn – som bærer den emosjonelle vekten av denne uretten. Jeg ser familier og barn visne bort i mottak, fanget i et system uten klarhet og uten medfølelse. Syria vil ikke være trygt på mange år.

Stillheten fra Europa – spesielt Norge – er ikke bare skuffende – den er en form for stille medskyldighet. Bak retorikken til den såkalte midlertidige regjeringen i Syria, med røtter i ekstremistisk ideologi, finnes et folk uten rettssikkerhet, trygghet eller håp.

Norge må åpne øynene for den faktiske situasjonen i Syria: ødeleggelse, tortur, sekterisk forfølgelse, tvangsrekruttering av barn og massive menneskerettighetsbrudd. Troverdige rapporter, som den nylige fra det nederlandske utenriksdepartementet, dokumenterer disse farene tydelig.

Hvor er menneskeheten?

Norske beslutningstagere må handle nå for å redde flyktninger som visner bort i asylmottak. Mange av dem er emosjonelt knust etter år med venting i et system uten klarhet, uten trygghet, og uten medfølelse.

Hvis myndighetene ikke agerer, vil kostnaden måles i ødelagte liv, knuste barndommer og et tap av menneskelighet – den samme menneskeheten syrere en gang håpet å finne i Norge, men som de ennå ikke har sett.