Den nasjonale statistikken for sykefravær i Norge er offentliggjort i det siste, og viser at Norge synes å ha det høyeste sykefraværet i hele verden.
Høyresiden har derfor begynt å murre om at vi trenger sterkere virkemidler for å få fraværet ned, bl.a. karensdager – en eller flere dager der det ikke blir utbetalt sykepenger.
Norge har en høy andel sysselsatte. Det er derfor sannsynlig at vi derfor har flere i arbeid som ville være utenfor arbeidslivet i land vi kan sammenligne oss med. Men følgen av det vil nødvendigvis bli at vi vil få mer sykefravær, vi har flere arbeidstakere i grenselandet mellom syk og frisk.
En skulle tro at sykefraværet skulle være høyest i yrker som krever fysiske anstrengelser, slik som industri og byggevirksomhet, men statistikken viser at det tvert imot er omsorgsyrkene som har det høyeste fraværet av alle grupper. Dette ble tydelig vist i en reportasje i avisen for et par uker siden fra Sørlandet Sykehus. Ansatte blir syke av høyt arbeidspress som følge av underbemanning, ugunstige vaktordninger og manglende vikarer ved sykdom.
I sitt gripende innlegg i avisen 13. september viser Øystein Langeland at mangelen på behandlingstilbud ved psykiske lidelser også fører til at det blir oftere og flere sykemeldinger, og at mange er blitt sykere mens de har ventet på behandling. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at det er en økning av psykemeldinger.
Det synes nokså klart at sykehusene i landet lider av en alvorlig sykdom, en følge av en organisering av helsevesenet der viktige beslutninger blir tatt langt borte fra dem det gjelder, og der alt styres av noen anonyme foretaksstyrer langt borte fra de som arbeider i førstelinjen. En slik sykdom kan ikke helbredes med mer av samme medisin. Vi må derfor få en struktur for helsevesenet som tar vare både på pasienter og helsearbeiderne. Jeg er overbevist om at det vil hjelpe mer på sykefraværet enn å påføre de som virkelig er syke ekstra utgifter.