Sykdommer som smitter fra dyr til mennesker, er blitt vanligere de siste tiårene. Hvorfor?

En av de viktigste faktorene for overlevelse ser ut til å være tilgang på gode helsetjenester, både tidlig testing og intensivbehandling, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser en helsearbeider under utbruddet av marburgvirus i Uganda i 2014. Foto: Ben Curtis, AP/NTB

Utbruddet av marburgsykdom i Rwanda er en tragedie for landet og regionen, men heldigvis har responsen kommet raskt i gang.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Så har det skjedd igjen: et utbrudd av blødningsfeber i Afrika. Denne gangen er det marburgviruset i Rwanda. Sammen med ebolaviruset er dette blant de verste virusene for dem som rammes. Men marburgviruset smitter ikke så lett, så utbruddene kan stoppes med rask og riktig innsats.

Har eksistert i årtusener

Rwandas helsemyndigheter og Verdens helseorganisasjon (WHO) meldte 27. september om et utbrudd av marburgsykdom i Rwanda. Pr. 10. oktober er det rapportert 58 tilfeller og 13 dødsfall, de fleste blant helsepersonell.

Marburgviruset er ett av to virus i familien filoviridae. Det andre er ebolavirus. Sykdommene har flere fellestrekk: sykdomsbilde, manglende spesifikk behandling, smittemåte, smitteverntiltak og at de begge er zoonoser, altså sykdommer som smitter fra dyr til mennesker.

Zoonoser har eksistert i årtusener, men er blitt vanligere de siste tiårene. De fleste infeksjonssykdommene som har brutt ut i større skala de siste årene, er zoonoser, for eksempel covid-19, fugleinfluensa, mpox, zika og hiv.

Økningen skyldes en kombinasjon av klima- og menneskeskapte endringer i naturen. Dette skaper ressurskonflikter og gjør at mennesker og husdyr stadig oftere kommer i kontakt med ville dyr. I tillegg øker utbredelsen av mange smittebærende vektorer, slik som ulike mygg og flått.

Skremmende sykdommer

Marburgviruset ble oppdaget i 1967 da det oppsto to samtidige utbrudd blant laboratoriepersonell i Beograd og Marburg, derav navnet. De ble smittet av aper importert fra Uganda for forskning. Frem til nå er det rapportert om i underkant av ti utbrudd med samlet rundt 600 smittede personer. Med unntak av noen svært få importtilfeller til andre deler av verden har alle utbruddene etter 1967 vært i Afrika med flest smittede i Angola og DR Kongo.

Både ebola og marburg er skremmende sykdommer. Når viruset kommer inn i kroppen, formerer det seg i høy hastighet og forårsaker stor skade i cellene. Kroppens forsvarssystem reagerer, og symptomene oppstår som et resultat av kampen mellom viruset og immunsystemet.

Den syke får blant annet høy feber, hodepine, muskelverk, diaré og oppkast. Etter hvert oppstår blødninger i hud, fra kroppsåpninger og i indre organer, og organene svikter. Det er dette som kalles blødningsfeber. Dødeligheten er høy, og de to sykdommene er blant de aller farligste infeksjonssykdommene vi kjenner til.

Heldigvis smitter ikke disse virusene lett. Det kreves kontakt med de sykes kroppsvæsker. Derfor smittes særlig familiemedlemmer og helsepersonell som steller syke eller døde. Viruset smitter ikke før pasienten får symptomer.

Høyere dødelighet enn i vestlige land

Dette betyr at det vanligvis er mulig å stoppe utbrudd ganske raskt når man først forstår at et utbrudd er i gang. Det krever at man informerer befolkningen der utbruddet foregår, og mobiliserer helsetjenesten. Det viktigste tiltaket er å finne alle syke så tidlig som mulig, isolere dem og gi dem så god behandling som mulig for å øke overlevelsen.

Nærkontaktene må følges opp i tre uker (inkubasjonstiden) slik at de umiddelbart kan isoleres dersom det viser seg at de blir syke.

Det finnes ikke legemidler som retter seg direkte mot virusene, men behandling av symptomene og forebygging av organsvikt kan redde liv. En av de viktigste faktorene for overlevelse ser ut til å være tilgang på gode helsetjenester, både tidlig testing og intensivbehandling.

Ettersom dette ofte er begrensede ressurser i områdene med reell risiko for utbrudd, har man sett høyere dødelighet der enn ved de få tilfellene i Europa og andre vestlige land.

Krever stor innsats

Det finnes ingen godkjent vaksine mot marburgsykdom, men mye arbeid har vært gjort for å utvikle både vaksine og medisiner mot sykdommen de siste årene. Derfor har man nå en vaksine som er klar for klinisk utprøving, og 6. oktober startet vaksinering av helsepersonell i Rwanda.

Etter hvert planlegges det å tilby vaksine også til nærkontakter av tilfeller (ringvaksinasjon), og i tillegg å prøve ut legemidler mot viruset. Ved slike alvorlige, men sjeldne sykdommer er forskningsberedskap helt nødvendig for å lære mer om forebygging og behandling.

Utbruddet av marburgsykdom i Rwanda er en tragedie for landet og regionen, men heldigvis har responsen både på lokalt, regionalt og globalt nivå kommet raskt i gang. Godt samarbeid gir resultater, og vi forventer at utbruddet vil begrenses og stoppes. Men det kreves fortsatt en stor innsats for å nå målet.