Sverige har lavere sykefravær enn Norge, men også langt høyere arbeidsledighet og økende forskjeller

Tiltak mot sykefravær og utenforskap bør ses i sammenheng, mener innleggsforfatterne. Bildet: arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap). Foto: Olav Olsen

Sverige har lavere sykefravær enn Norge, men også langt høyere arbeidsledighet og økende forskjeller.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en kronikk i Aftenposten hevder professor Arnstein Mykletun at intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) fungerer som en hvilepute for abdiserte politikere. Det sies at partene bruker sin vetorett for å prioritere egne særinteresser fremfor å løse sykefraværsproblemet.

Oppfordringen fra Mykletun er at arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) tar sykefraværspolitikken ut av IA-avtalen, og dermed også tar makten tilbake. Er dette en hjelpsom strategi?

Den originale IA-avtalen inkluderte tre mål: Få flere til å stå i jobb lenger, få ned sykefraværet og få flere inn i arbeidslivet. Fra 2018 ble imidlertid målet om å få flere inn i arbeidslivet tatt ut. Argumentet var det samme da som det Mykletun fremfører vedrørende sykefravær nå: målet ble ikke nådd.

En «handlekraftig» Solberg-regjering erstattet i stedet delmålet om økt sysselsetting med en «inkluderingsdugnad». Siden har det i praksis vært en arbeidsdeling hvor partene har regulert innsiden av arbeidsmarkedet, mens regjeringen utvikler politikken rettet mot dem som står utenfor. I samme periode har hverken sykefraværet eller andelen utenfor arbeidslivet gått vesentlig ned i Norge.

Se til Sverige?

Mykletun peker på at sykefraværet er lavere i Sverige, som har ikke noen IA-avtale. Det er imidlertid flere relevante forskjeller mellom Norge og Sverige som Mykletun unnlater å nevne.

Svenskene har en langt mer restriktiv sykelønnsordning, noe som antagelig reduserer sykefraværet ved at arbeidstagerne jobber selv når de er syke. I tillegg «skjules» nok en del av det svenske sykefraværet. De har adgang til langt flere «hjemme med sykt barn»-dager, og har en høyere andel arbeidssøkende (som ikke har adgang til sykmelding).

Det nevnes heller ikke at den svenske velferdsstaten som helhet er blitt betydelig svekket de siste tiårene. «Arbeidslinjen» har tatt en mer aggressiv vending.

Resultatet i Sverige er lavere sykefravær, men også langt høyere arbeidsledighet og økende forskjeller.

Kanskje er det andre svenske erfaringer vi heller bør la oss inspirere av. Vårt naboland har blant annet gjort det mer attraktivt for arbeidsgivere å ansette arbeidskraft med redusert produktivitet via lønnstilskuddsordninger. De har også opprettet en partsbasert avtale med intensjon om å inkludere flere utenfor arbeidslivet gjennom såkalte etableringsjobber.

Babyen, badevannet og politisk handlekraft

Det later til å være bred enighet om at sykefraværet i Norge kan reduseres. Men lavt sykefravær er ikke udelt positivt hvis prisen er et høyere utenforskap og et mer brutalt arbeidsliv. Å frita partene for ansvaret for sykefraværet kan derfor få samme effekt som å kaste babyen ut med badevannet.

Tiltak mot sykefravær og utenforskap bør ses i sammenheng. Partene i arbeidslivet må ansvarliggjøres for å finne løsninger på begge disse problemene: Dette bør være bestillingen til både partene og arbeidsminister Brenna.

Fafo leder med støtte fra Norsk Forskningsråd prosjektet «Engaging Workplaces: Engasjerte og Engasjerende arbeidsplasser – en partsbasert aktiveringspolitikk for unge». Prosjektet utføres i samarbeid med Samfunnspolitisk avdeling i LO og NHO Service og Handel. Denne teksten er skrevet av Fafo-forskere, ikke samarbeidspartnerne.