Svensk kommisjon foreslår adopsjonsstans. Norske medier er stille.

I Sverige er statsminister Ulf Kristersson (M) innblandet som tidligere leder for Sveriges største adopsjonsorganisasjon, skriver Sofie Constanza Valoyes Florez. Foto: TT News Agency, Reuters/NTB

Norske mediers taushet om systematiske menneskerettighetsbrudd er et svik mot utenlandsadopterte og deres familier.

Den svenske Adoptionskommissionen la frem sin utredning om Sveriges internasjonale adopsjonsvirksomhet 2. juni.

Kommisjonen anbefaler en avvikling av utenlandsadopsjoner til Sverige. Det skjer på bakgrunn av omfattende ulovlige og uetiske forhold knyttet til internasjonale adopsjoner. Konklusjonen er at svenske myndigheter fortsatt ikke er i stand til å sørge for et rettssikkert system, som kan forhindre ulovlige adopsjoner.

Her i Norge har det så langt vært tyst om nyhetene fra Sverige. Bortsett fra et par notiser på NRK.no og TV2.no, er det ingen norske nyhetsredaksjoner som har funnet det relevant å omtale den svenske utredningsrapporten.

Internasjonale medier som The Guardian, Deutsche Welle og Le Monde fanget derimot raskt opp nyhetene fra Sverige. Til og med i mitt eget fødeland, Colombia, ble den svenske utredningen dekket av landets største avis El Tiempo.

Bryter stillheten selv

I podkasten «Den talende tystnaden», ledet av Maria Diemar og Lisa Wool-Rim Sjöblom, belyses ulike adopsjonstema fra et kritisk perspektiv. Diemar og Sjöblom er begge adoptert til Sverige.

I podkasten tar de selv på seg oppgaven med å bryte stillheten som lenge har fått råde. De setter søkelys på strukturelle overgrep og menneskerettighetsbrudd innenfor det internasjonale adopsjonssystemet. Navnet på deres podkast reflekterer den systematiske tausheten som stadig utøves av norske medier.

I Norge er vi over 20.000 utenlandsadopterte som berøres av avsløringene i den svenske utredningen. For flere adopterte er disse funnene og konklusjonene en etterlengtet anerkjennelse av de lovbruddene det lenge har vært forsøkt varslet om. Vi rammes nå av tausheten fra dem som velger å overse våre virkeligheter og livshistorier. Vi blir stående alene i møtet med konsekvensene av sannheten som nå kommer for en dag.

Den svenske utredningen er ikke den eneste kommisjonen norske medier har hoppet bukk over det siste halvåret. I mars publiserte den sørkoreanske sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport, som blant annet bekrefter systematisk dokumentforfalskning, identitetstyveri og masseeksport av koreanske barn til adopsjon.

Forsømmelse

Kommisjonen konkluderer med at den koreanske staten har forsømt sin plikt til å sikre barnas menneskerettigheter, og at vestlige land har bidratt til å opprettholde det uforsvarlige adopsjonssystemet.

Ifølge Vær varsom-plakaten er det «pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private eller andre».

Både offentlige og private aktører er ansvarlige for overgrepene og forsømmelsene som har forekommet innenfor det internasjonale adopsjonssystemet. Når skal norsk presse rette kritisk søkelys mot disse aktørene og ettergå deres ansvar?

I Sverige er statsminister Ulf Kristersson innblandet som tidligere leder for Sveriges største adopsjonsorganisasjon. Flere stiller nå spørsmål om Kristerssons eventuelle ansvar for formidlingen av ulovlige adopsjoner til Sverige. Er det ikke relevant for norsk presse å dekke en sak som kobler vårt nabolands øverste politiske leder til omfattende menneskerettighetsbrudd?

Hvorfor så stille?

Medienes øredøvende stillhet fører til at jobben som vaktbikkjer blir lagt over på oss adopterte.

Det er vi som må følge opp, kreve innsyn, skrive kronikker, sende innspill og iherdig tipse mediene om alle avsløringene som stadig dukker opp.

Det er vi som må drive folkeopplysning om menneskerettighetsbruddene vi selv har vært utsatt for.

Mangelen på opplysning i det norske storsamfunnet fører til at det er vi som ender opp med å opplyse, beskrive og forklare de alvorlige omstendighetene for våre kolleger, venner og nærmeste familie. Denne jobben hadde vært enklere å utføre med en norsk nyhetsartikkel å referere til.

Heldigvis er det ikke for sent å komme på banen. Det norske granskingsutvalget skal arbeide frem til neste sommer med å ferdigstille sin NOU. Samtidig har Bufdir styrket kontrollen av dagens adopsjoner, og nylig ble flere adopsjonssaker fra Colombia stanset.

Alle overgrepene som nå er blitt avdekket, bryter med det veletablerte narrativet om adopsjon til «barnets beste». Når fortellingen endres, er det behov for bred samfunnsopplysning.

Vi er derfor flere som håper at norske journalister snart vil begynne å følge opp nyhetene som dukker opp på adopsjonsfeltet – med et kritisk blikk og journalistfaglig tyngde.