Sutrete fedre i pappaperm?

«Menn må lære seg å vise følelser». Det har lenge vært en påstand det virker som at mange vil stelle seg bak.

Men hva skjer når en mann faktisk tør å vise sårbarhet?

Forrige uke skrev Aftenposten om en nybakt pappa som delte sin opplevelse av ensomhet i pappaperm.

Og kommentarfeltet kokte. Overraskende mange kvinner skrev: «Skjerp deg. Ta deg sammen».

Det er ikke lett å være mann.

Eksempler på kommentarfeltet under artikkelen om Eivind Øverås (35) som fortalte om ensomhet i pappaperm. Foto: Skjermdump, Aftenposten

Vær selvsikker, men ikke dominerende. Beskyttende, men ikke kontrollerende. Ha tydelige meninger, men ikke hvis folk er uenige.

Vær sårbar, men bare når det passer seg.

Når menn åpner seg, vet vi aldri hva vi får:

Applaus eller avsmak? Blir vi hedret, eller fornedret?

Får jeg mer eller mindre respekt hvis jeg viser at jeg ikke er den superhelten du kanskje hadde drømt om?

Derfor blir jeg sittende med spørsmålet: Har vi mindre empati for menn?

I over åtte år har jeg jobbet med utfordringer som leder menn inn i isolasjon og usunn guttekultur.

Da jeg startet den ideell organisasjonen «Brothers» handlet det om å gi gutter og menn felleskap.

Oppfordre dem til å danne dype, meningsfulle relasjoner. Snakke om følelser, være sårbar.

Mange kvinner har sagt til meg:

«Jeg visste ikke at menn hadde det slik».

Og innsikten øker deres empati for menn.

En kvinnelig soldat i Forsvaret sa til meg etter et foredrag at hun tidligere hadde gjort narr av menn som uttrykte sårbarhet eller varme mot kompisene sine. Nå ville hun endre på det.

Guttekrisen er et reelt samfunnsproblem - ikke bare i Norge. Og den er dårlige nyheter for alle.

Vi har i lang tid prioritert kvinner, og det med god grunn. Men likestilling handler ikke om å løfte den ene og overse den andre. Ekte likestilling er å løfte frem begge.

I dag faller gutta bakpå på flere områder: skole, helse, familie - lista er lang. De har langt høyere risiko for å ende opp i kriminalitet, slite med avhengighet, emosjonell isolasjon, utvikle atferdsproblemer og begå selvmord.

Mange føler seg uten retning og mening og prøver desperat å bedøve tomrommet på måter som bare forverrer.

Er dette bare slik menn er? Det nekter jeg å akseptere.

Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

Jeg har gjort karriere av å gå på eggeskall. Etter hvert har jeg lært meg å leve med at det ofte knaser under føttene mine.

Da jeg startet Brothers i 2017, sa folk til meg: «Kim, du kommer til å møte utfordringer.».

Utfordringer? Jeg vil bare forebygge ensomhet. Hvor kontroversielt kan det være?

Så kom reaksjonene:

«Er det nødvendig da? Prøver du å gjøre menn om til pingler? Hva med kvinners vennskap – er ikke de viktige? Det høres litt homo ut å snakke om nære vennskap blant menn. Han har garantert problemer».

Å kjempe for menns helse betyr å møte motstand fra alle kanter – ja, fra både menn og kvinner.

Prøv å oppmuntre til en varmere kultur blant gutta, og du blir kalt femi og testo-løs av mannfolk på X. (Det verste var å bli beskyldt for ikke å spise kjøtt – det valgte jeg å ta veldig personlig.)

Mange menn unngår samtalen om å utvide vårt syn på maskulinitet i frykt for å bli feminisert. Jeg tror heller ikke at woke-kulturen har gjort det noe bedre - tvert imot.

Samtidig har ordene «toxic masculinity» blitt introdusert, et uttrykk jeg selv unngår, men som har blitt brukt for å beskrive adferd hos menn som skader dem selv og andre.

Men maskulinitet er ikke et problem – maskulinitet er bra!

Men når menn har det vondt uten å innrømme det og unnlater å ta ansvar, sårer det alle.

De skjuler seg bak en fasade av styrke, som blir deres største svakhet.

Vi må se på en sammensatt blanding av biologi, psykologi, miljø og forventninger for å løse guttekrisen.

Til å begynne med kan vi starte med å spille menn gode – altfor lenge har vi gjort det motsatte.

Vi har oversett gutta.

Og når menn faller, faller samfunnet med dem.