Super­talentets mamma: – Jeg trodde aldri det skulle skje

KYRKSÆTERØRA: – Jeg trodde aldri det skulle skje. Fordi han hadde ikke den dedikasjonen.

Mamma Marit Irene Moe Berg smiler og mimrer. I en villa, med panoramautsikt utover blikkstille Rovatnet og kraftfulle Roberget, har Norges nye supertalent Håkon Moe Berg vokst opp.

– «Pølsa» Pettersen sto i hagen vår en gang og sa: Jeg skjønner ikke hvorfor vi flytter til byene når vi har det så flott på bygda, forteller pappa Jan Ståle Berg.

Året før Håkon ble født, flyttet de inn i huset på Kyrksæterøra. Og det var her, i en aktiv og leken oppvekst, at foreldrene så de små glimtene av noe helt spesielt.

For: Hvordan har det vesle tettstedet med 2500 innbyggere fostret opp et av verdens største løpstalenter?

Det startet allerede i barnehagen.

– Aldri hadde de sett noen klatre så fort, sier mamma Marit ler.

– Han har alltid vært en aktiv type. Vi så et fysisk talent, og det var noen episoder, sier pappa Jan Ståle.

– En motpol til Ingebrigtsen

I barneskolealder løp Håkon fra pappa, som driver en fysioterapeutklinikk med kona Marit, i motbakkene, og under oppvarmingene til fotballkampene spratt sønnen rundt.

– Han hadde null problem med å ta salto på flatmark. En gang hoppet han nesten opp i taket i stua. Da ble jeg litt betenkt.

Det gikk i fotball, langrenn, turn, trampoline og en rekke andre aktiviteter.

– Han var bevegelsesglad, sier mamma.

Først i en alder av 12,5 år debuterte han i et friidrettsstevne.

– Han er en motpol til Jakob Ingebrigtsen vil jeg si.

For der Jakob Ingebrigtsen snakket om å bli verdens beste som 11-åring og spesialiserte seg i ung alder, var ikke toppidrett i tankene til Håkon.

– Han gikk den andre veien og var allsidig. Likevel bygde han en motor gjennom lek og aktivitet, sier mamma.

– Jeg tror han ville ha sluttet for lenge siden med motsatt vinkling.

– Måtte mase

Allsidig aktivitet, mye lek og sosial trivsel trekkes frem som årsaker til sønnens suksess.

Foreldrene forteller at en gjeng fotballkompiser var med på den organiserte friidrettstreninga til Kyrksæterøra IL. Der ble Håkon en del av et miljø med titalls ungdommer som inspirerte sønnen.

Først holdt de på i det lokale samfunnshuset og terrenget rundt, før det etter hvert ble økter i nybygde Sodvinhallen. Den lokale ildsjelen Ole Arnold Sødal var primus motor.

Og så slengte Håkon seg med på det ene friidrettsstevnet i Ranheimshallen.

– Da startskuddet smalt så vi en lyslugg som fór av gårde. Avstanden økte og økte.

Datoen var 26. januar 2019, distansen 800 meter og det ble klasseseier med tida 2.27,15.

Siden har løpstalentet tatt store steg hvert eneste år – og i august sikret han seg VM-plass på 1500 meter med tida 3.30,28. Kun Jakob Ingebrigtsen, Narve Gilje Nordås og Filip Ingebrigtsen med norsk pass har løpt raskere.

Selv om talentet ble oppdaget i 12-13-årsalderen, var ikke målet å bli en utøver i verdenstoppen.

– Han så aldri opp til noen. Jeg måtte mase for å få Håkon til å komme og se 1500-finalen i OL. Han ville heller sitte på rommet og spille Flight simulator Flight simulatorflysimulator, sier Jan Ståle.

Enormt jafs

Den gangen var lidenskapen for fly og droner større enn løping.

– Det sosiale miljøet var avgjørende. Han møtte kompiser og hadde det gøy. Samtidig har han alltid gjort treninga ordentlig.

Først da han flyttet til Trondheim som 16-åring for å bli videregåendeelev ved Strinda, startet en stadig mer profesjonalisert hverdag.

– Å gjøre det bra på skolen, bo alene i en hybel er ikke forenlig med toppidretten. Hjelpa han har fått av mormor og morfar har vært uvurderlig, sier mamma.

De pensjonerte besteforeldrene bor i Kyrksæterøra, men pendler til Trondheim ukentlig for å legge til rette for barnebarnet.

– Han har blitt bedre på restitusjon, men fortsatt har han nok noe å gå på når det gjelder trening og kosthold. Han trente nok hardere da han bodde her hjemme, nå handler det om å unngå skader og belastning, forteller mamma.

Utviklingen i Trondheim har vært formidabel. På favorittdistansen, 1500 meter, har han perset seg med fem sekunder hvert år. Og i år – et enormt jafs på sju sekunder.

I sommer fikk han god bruk for hurtigheten da han spurtslo Gilje Nordås og vant NM-gull. Senere tok han to gull i U20-EM, en kopi av det Jakob Ingebrigtsen gjorde for noe år tilbake.

Har fått hjelp

Så kom rekordløpet på 3.30-tallet og «alle» fikk øynene opp for 19-åringen fra Kyrksæterøra.

– Nå har det tatt helt av. Og vi må finne ut hvordan vi skal forholde oss til alt. Det er mye å ta stilling til, sier mamma.

Håkon Moe Berg spurtslo Narve GIlje Nordås i NM-finalen og vant gull. Foto: Paul S. Amundsen/NTB

Foreldrene forteller om en telefon som går varm med sponsorer og media som alle vil ha en bit av stjerneskuddet.

– Nå er det muligheter for Håkon å leve av løpinga. Men det å håndtere alt sammen er en jobb i seg selv. Vi har fått hjelp av folk som kan dette, og enn så lenge er alt bare positivt, sier mamma.

Selv på fysioterapeut-klinikken de driver er det folk som spør om sønnen.

– Det er nesten ikke en pasient som ikke gratulerer og spør. Jeg syns det er rørende og artig at folk legger merke til Håkon.

– Ingen vet hvor mye

Og foreldrene mener sønnen takler den nye tilværelsen godt:

– Han er positiv og glad i folk. Raus, vil jeg si, sier mamma.

Denne uka reiser de til Japan for å se sønnen på den største scenenden største scenenforsøk natt til søndag, semifinale mandag ettermiddag og finale tirsdag ettermiddag. Ingen av dem har vært så langt øst.

– Jeg har nesten ikke rukket å tenke på det. Det er litt skrekkblandet fryd. Alt kan skje, sier pappa.

– Vi skal alle se forsøket, semifinalen og finalen. Om Håkon ryker ut, blir vi turister sammen med han, sier mamma.

Mor, far og Håkon ser alle på mesterskapsdebuten i Tokyo som en ren bonus, men:

– Vi tror han har mer å gå på, men ingen vet hvor mye.